ANNONSE
ANNONSE
Nordre Aker Budstikke
Seksjonsheader

«Den ene slangen etter den andre blir stukket inn i kroppen min, sprøytespissene like så»

Foto: PRIVAT

KOMMENTAR: Ute er det grått og trist, samme som jeg føler meg. Men, plutselig titter sola fram.

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 10.12.2018 kl 16:23

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Vilde (26) er en ung kvinne fra Nordre Aker, hun er kronisk syk. Hun la dette innlegget først ut på Facebook, men deler teksten med Nordre Aker Budstikkes lesere.

Det er tidlig morgen på Ahus. Såpass tidlig at gangene fortsatt er mørke og tomme.

I mørket kommer det en gjeng med blå jakker med «intensiv» på ryggen. De samler seg raskt rundt senga. Undersøker, snakker sammen, skriver og vurderer.

Et samarbeid de er drilla på. Blåjakkene vil ha meg med seg.

Senga fylles opp av slanger og ledninger, oksygen, metningsmåler, medisiner og gjennopplivningsbag. Ut i gangen igjen. Så raskt, likevel så rolig. De har gjort dette før.

ANNONSE

En ny gjeng samler seg rundt senga. Denne gangen grønnkledde. Det undersøkes på nytt, snakkes og vurderes. Det er vondt og tungt å puste, feberen er skyhøy. Bilder blir tatt og alle sukker tungt. Det skal ikke se sånn ut. Væske i og utenfor lunger og i buken. Steder de ikke skal samle seg. Det må ut.

Kjæresten blir ringt etter og får beskjed om å komme. Dette er alvor.

De neste dagene blir den ene slangen etter den andre stukket inn i kroppen min, sprøytespissene like så. Det skjer konstant noe rundt senga mi. Ute er det grått og trist. Samme som jeg føler meg.

Men, plutselig titter sola fram, og det blir lettere å puste. Ting stabiliserer seg sakte men sikkert. Det går over, det går bra.

This too shall pass.

ANNONSE

Takk

Vilde

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE