Dette innlegget skrevet av politibetjent Jonas Andreassen i Oslo politidistrikt ble først publisert i Aftenposten.

I starten av det nye året ble en ung gutt på 15 år ranet av tre unge gutter i Oslo. En av ranerne viste fram en kniv, og utbyttet av ranet var en klokke.

Gutten fikk raskt kontaktet foreldrene sine, som gjorde det voksne bør gjøre i slike tilfeller. De ringte politiet. Politiet var kjappe med å identifisere gjerningspersonene, og kort tid etter sto politiet hjemme i stuen hos en av dem. I jakkelommen hans fant politiet klokken og kniven som ble vist fram under ranet. Godt politiarbeid!

Patruljen tok deretter kontakt med foreldrene til gutten som ble ranet for å fortelle den gode nyheten: Gjerningspersonene var tatt, og ransutbytte var sikret. Deretter kom reaksjonen til offeret:

«FAEN!!!»

Hvorfor reagerte han som han gjorde?

Han var sint fordi foreldrene involverte politiet, og han var redd. Redd for at han nå må se seg over skulderen når han er ute og går, og redd for represalier fra gjerningspersonene fordi han «snitcha».

Politibetjent Jonas Andreassen i Oslo-politiet. Foto: POLITIET

Hvis du er ungdom i dag og blir utsatt for urett, må du ikke si det til noen. Ikke si det til mamma, ikke si det til pappa, ikke si det til lærerne, og for all del, ikke involver politiet. Gjør du det, er du en «snitch». Ikke bare er det gjerningspersonene som kaller deg «snitch», men hele skolen snakker om at du «snitcha, din morrapuler...».

Ja, jeg skrev gjerningspersonene. De er sjeldent alene. De er mange, og gjerne har de hele vennegjengen i ryggen. Hva skal du gjøre, annet enn å si at du ikke er «boss»? Annet enn å kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakka, og ta i mot slagene. For hvert slag blir du sintere og sintere og sintere, men du er like forbanna hjelpesløs.

Hvis du sier ifra til mamma og pappa, må du iallfall forsikre dem om at de faen ikke må gå til politiet. Du må få mamma og pappa til å skjønne hvor farlig det er der ute, og hvor tøft miljøet er, at du ikke vil at dette skal bli noen sak, og at du ikke vil være redd.

Jeg snakket med en kollega her om dagen. Siden han jobbet i politiet ble han spurt av en nabo om å videreformidle til oss på forebyggende at sønnen i huset hadde blitt fratatt jakken sin av en navngitt gutt. «Fin jakke! Kan jeg få den?». Noen dager senere sendte sønnen melding til gutten og spurte om han kunne få tilbake jakken sin.

«Har den ikke lengre...»

Ikke mer. Ikke mindre. Fire ord. Så da sier man ifra til pappa at den jakka, den får jeg ikke tilbake. Pappa føler han må si noe til noen, så han sier ifra til politimannen han kjenner, men sier samtidig at dette ikke skal tas tak i. Ingen skal foreta seg noe med denne gutten. Han tenkte bare det var greit for oss å vite. Informasjon om alvorlig kriminalitet uten avsender.

For hva skjer med sønnen hans hvis politiet oppretter sak, drar hjem til gutten, ransaker, plasserer han i sofaen og viser moren hans utskrift av de fire ordene han skrev til sønnen? Hva venter sønnen hans da?

«Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??»

Plutselig har det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen. Det kan iallfall mange ganger føles sånn, for fokuset på «snitchingen» overskygger fort ranet. Greit at du ble rana, men «snitche» gjør du faen ikke, rotte!

Vi må være trygge, gode voksne som jobber sammen for å stoppe denne kulturen, hvis ikke vil den bare fortsette å vokse. Hver gang noen velger taushet i frykt for represalier, får kulturen næring. Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne lagt ned arbeidet vårt og latt trusselutøverne få styre fritt. Bare gitt de definisjonsmakten over hva som er rett og galt, og latt dem være lovgiver, dommer og bøddel i samfunnet.

Istedenfor må vi følge opp alle disse sakene, igjen og igjen og igjen, og vise våre barn og unge at de får hjelp når de trenger det, og at de må fortsette å gjøre det vi har lært dem siden de var små: Si ifra til en voksen. Vi må fortsette å lære våre barn og unge at vi skal stå opp mot urett, og ikke la frykten stoppe oss. Ikke bare for seg selv, men for hverandre også. Ikke kall vennen din «snitch». Ikke gjør det! Hold heller rundt hverandre, vis støtte og stå sammen. Sammen er dere utrolig sterke.

Vi som jobber tett på ungdommen vet at det oppleves farlig der ute, farligere enn det faktisk er. Vi vet at de som raner, truer og banker ikke er monstre, men ungdommer med egne bakgrunner og egne utfordringer. Vi vet at disse guttene og jentene ofte ikke er tøffere enn andre, men at de også er ungdommer som trenger hjelp. Vi må slå ned på uretten de begår, men også hjelpe dem slik at det ikke skjer igjen.

Mange av dem trenger noen som setter ordentlige grenser, en pappa som er tilstede, eller en mamma som ikke slår. De trenger noen som sier ifra. Noen som sier ifra til en voksen. Vi må tørre å ansvarliggjøre dem for handlingene deres, men også holde rundt dem, og gi dem en klem når de trenger det. Det er det kanskje ingen andre som gjør.

Si ifra til en voksen.

Jeg er klar over at det ikke alltid er lett å være foreldre til ungdommer. Spesielt ikke når barna deres kommer hjem og har blitt utsatt for noe som er svært skremmende, og de er livredd for å fortelle det til noen, for gjør de det, skal de «blæstes». Sier de derimot ingenting er de det perfekte offeret, samtidig som de gir hele denne ødeleggende kulturen næring. Så hva kan dere si til ungdommene deres? Hvilke råd kan dere gi?

Ikke la disse guttene og jentene få styre dere med trusler. Ikke la dere kue til å være perfekte ofre. Dere må gjøre dere til de dårligste og kjipeste ofrene der ute, slik at risikoen for å bli tatt er mye større enn gevinsten av ugjerningen. Dere må vise at dere ikke aksepterer å bli ranet, truet, slått og tvunget til å kysse sko, men at dere istedenfor står opp mot urett, og sier ifra til en voksen.

Hva kan man som foreldre gjøre da? Hva skal man gjøre når man slites mellom følelsen av å måtte handle, og redselen for at barnet skal bli utsatt for represalier. Hva kan man gjøre der man sitter mellom barken og veden?

Ta kontakt med forebyggende politi! Vi er tett på ungdommene deres, vi kjenner miljøene ungdommene deres beveger seg i, og vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe dere med å belyse alternativene i en mørk situasjon. Kanskje kan vi gjøre en stor og skummel verden til et litt mindre og tryggere sted, hvor vi sammen kan komme fram til de gode løsningene for barna våre.

Vi kan hjelpe dere med å stå opp mot urett, og stille de som utfører ugjerningene til ansvar for handlingene sine. På den måten kan vi kanskje også hjelpe de barna der ute som trenger at noen sier ifra til en voksen, som trenger å bli stilt til ansvar, som trenger grenser, og som trenger at noen ser dem når kanskje ingen andre gjør det.

På den måten kan vi sammen hjelpe barna våre.