LINDERUDKOLLEN: Tirsdag gikk Tåsen-bosatte Lars Christian Tvedt skitur fra Linderudkollen sammen med to kamerater, for å få et avbrekk fra hjemmekontoret. 44-åringen går mye på ski, men opplevde å få en akutt hjertestans i løypa. Flaks og snarrådige kamerater gjorde at den dramatiske opplevelsen endte godt for Tvedt.

Han har fortalt om opplevelsen og sine tanker om det som skjedde på sin egen Facebook-side. Tvedt sier det er viktig for ham at historien kommer ut, slik av flere kan lære – og at det kan redde liv. Nordre Aker Budstikke deler derfor teksten med tillatelse fra Tvedt:

«Hei alle sammen! Min aktivitet på sosiale medier er normalt sett ganske begrenset, men en sjelden gang har jeg noe å komme med. Og det har jeg nå, så heng med nedover...det er en spesiell historie, og det er nok noen ting det er verdt å ta med seg videre.

Som en del av dere nok har fått med dere, så fikk jeg akutt hjertestans i skiløypa på tirsdag. Statistisk sett så er ikke dette en hendelse hvor sannsynligheten er spesielt høy for at jeg nå er i ferd med å skrive et ganske langt innlegg her, forhåpentligvis også uten de helt store skrivefeilene. Det er bare å slå fast med en gang - jeg har har hatt sinnsyke mengder griseflaks. Og jeg vet det, og er takknemlig utover det som er mulig å uttrykke. Men nok om det, det er i denne sammenheng mer interessant hva som skjedde, og hvorfor jeg sitter her og er mentalt og fysisk oppegående med både munndiaré og skrivekløe?

Jeg går ganske mye på ski, og på tirsdag avtalte jeg med Mats Strand Ødven og Petter Jørgensen at vi skulle ta en tur fra Sandermosen midt på dagen, for å komme oss ut litt ut fra hjemmekontoret. Strøkent skivær var det og. En times tid før vi skulle møtes lurte Petter på om vi ikke heller skulle gå fra Linderudkollen, og det syntes jeg hørtes ut som en god idé. Litt senere ringte Mats og forklarte at han ble litt forsinket, fordi en eller annen gjøk hadde parkert han inne. Han rakk det imidlertid, om enn noen minutter etter avtalt tid. Det skal vi være glad for.

Vi startet så skituren, og slapp av, jeg skal ikke gå gjennom hvert eneste stavtak. Men kort oppsummert, jeg følte meg i kjempeform og gikk først for å vise at den eldste i gruppa ikke var til å kødde med denne dagen. Det gikk imidlertid ganske rolig, og det var ikke noen hodeløs start. Som det av og til kan være. Vanligvis går jeg skiturer alene til fjells, og det har nok skjedd litt for ofte at jeg har tenkt litt for mye på et Strava-segment og har dunka til med en gang. Men altså ikke denne gangen. Etter ca 5-6 km kom vi så til enda en liten bakke, og på toppen av denne kjente jeg at jeg ble svimmel, at all vekten forsvant ned i føttene, og jeg rakk å tenke at nå svimer jeg av og at dette er noe hjertegreier. Deretter ble det helt svart. Ingen lys, ingen som tok meg i mot, rett og slett ingenting. Og dermed heller ikke ubehagelig. Det er greit å vite til en annen gang. Beklager den svarte humoren.

Petter og Mats så meg klappe sammen som en manet, smelle ansiktet i bakken uten å ta meg for, og de skjønte med en gang hva som skjedde

Det neste jeg husker er at jeg våkner med en slange i halsen, en maske foran munnen, og jeg ser masse folk rundt meg. Til høyre for meg ser jeg Petter, og det jeg tenker er noe sånt som «shit, alle disse folkene er sikkert her på grunn av meg og Petter har sikkert hjulpet meg med et eller annet». Så jeg tror jeg sa takk for hjelpen, og Petter spurte om nummeret til Gøril Wahl-Olsen Tvedt. Jeg svarte med en gang. Har skjønt etterpå at det var ikke helt det omgivelsene forventet.

Jeg hadde på det tidspunktet vært helt borte i ca 15 minutter, noe jeg ikke hadde den fjerneste anelse om. Det er lenge. Petter og Mats så meg klappe sammen som en manet, smelle ansiktet i bakken uten å ta meg for, og de skjønte med en gang hva som skjedde. Deretter gjorde de absolutt alt rett. Stabilt sideleie, frie luftveier, ringe 113, og umiddelbart starte hjerte og lungeredning. For sikkerhets skyld kom det også forbi to sykepleiere (Katrin Espe, som har vært innom her etterpå og en annen engel jeg ikke vet hvem er enda), og en lege. Vi befant oss ca 100 meter unna en vei har jeg blitt fortalt, så ambulansen kunne komme til.

Hva skal man si … Griseflaks er vel ikke i nærheten av å dekke det. Det er ikke noen vits i å legge sammen alle oddsene og komme til en totalodds, for det finnes det ikke spill på. Takknemlighet ovenfor de involverte er beyond det det går an å uttrykke. En blomsterkvast blir litt stusselig, men jeg håper virkelig ikke jeg får anledning til å gjengjelde tjenesten heller. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er mange som er glade for det dere gjorde, og jeg vet at denne opplevelsen var tøffere for dere enn for meg. En evig takk.

Så hva skjedde? Jeg har kjent de siste par årene at det i enkelte tilfeller har vært noe rart, hvor jeg av og til har blitt mer sliten og svimmel under trening enn det jeg burde ha blitt. Den mest konkrete skjedde under en løpetur på vei til jobb, hvor jeg nesten svimet av etter 50 meter. Det gikk over og jeg løp videre, men jeg sjekket det ut hos lege. De fant ingenting, og vi konkluderte med blodtrykksfall eller dehydrering. Det var ingenting galt i denne konklusjonen, bare så det er sagt.

Det jeg imidlertid ikke gjorde den gangen var å ta en MR av hjertet, og det er heller ikke normalt å gjøre ved slike relativt små hendelser. Men det gjorde det nå, og da fant de et «arr» på hjertet. Dette kan forårsake rytmeforstyrrelser av ulik karakter, og i mitt tilfelle av den mest alvorlige sorten, som medisinsk kalles ventrikkelflimmer, som igjen kan føre til hjertestans.

Så kommer moralen, for det er den egentlige hensikten med dette. Først og fremst, hjerte og lungeredning bør man lære seg, for man vet aldri når dette kommer til nytte.

For egen del må jeg innrømme at jeg trodde dette ble gjort for å få i gang hjertet, men der tok jeg feil. Dette gjøres for å simulere en hjertefunksjon, for å si det på en måte som vi forstår. Dermed får hjernen oksygen og har en større sjanse til å fungere normalt i etterkant. Det trengs normalt en hjertestarter for å få hjertet i gang igjen, og her har vi moral nr 2.

Hvis en er så heldig å ha det tilgjengelig, så ikke la den ligge i et skap hvor ingen vet hvor nøkkelen er for eksempel. Dette er viktig, og etter å ha opplevd det jeg har gjort, kan jeg si det med troverdighet. Så ta det med videre, både for deres egen del og for andres del.

Jeg har fått enormt mange meldinger og lykkeønskninger, og også noen bekymringer fra andre som trener mye. Og for å slå fast noen fakta rundt hva som har skjedd, så har dette i utgangspunktet ingenting med for mye trening å gjøre. Det er også en svært usannsynlig hendelse, så ingen grunn til å la være å gå skiturer alene for eksempel.

Men noe er det allikevel å lære, bl.a. at det ikke er noen god idé å trene hvis man er syk. Et arr på hjertet kommer som regel av en eller annen infeksjon, med tilhørende betennelse i hjertet, og sjansen for dette igjen øker hvis man trener hardt med en infeksjon i kroppen. Der har jeg definitivt syndet, for der hvor Gøril har sagt at jeg må ta det med ro når jeg har «manflu», så har jeg tenkt at jeg skal svette det bort. Ikke lurt. Nå vet jeg riktignok ikke når dette har oppstått, men uansett. Hør på kona. Moral nr 3, 4 og 5.

Nærmer seg slutten, og jeg skal prøve å unngå de mest svulstige betraktningene. Det har vært noen av de på natterstid, med et par artige tabletter innabords. Status nå er at jeg ligger på den fantastiske hjerteavdelingen på Ullevål Sykehus, hvor vi har hverdagslige samtaler om hjertestans, utposninger, hjerteinfarkt osv. over en kaffe på kjøkkenet eller på rommet med sport på tv. Alle historiene er unike, men også vanlige.

Merker imidlertid på omgivelsene at min historie er av det mer spesielle slaget, for normalt sett kommer ikke folk som har opplevd det jeg har opplevd hit. Nok om det også.

Planen videre er å få operert inn en hjertestarter, få litt medisinering, og deretter faktisk leve et tilnærmet normalt liv. Riktignok et liv nr 2, men den muligheten skal jeg definitivt omfavne. Ikke så mange som får den. Jeg må nok innse at jeg ikke lenger kommer til å prege den nedre del av resultatlistene i ulike mosjonistrenn, men det er nok bare like greit. Runda det liksom. Forberedt på at jeg ikke nødvendigvis kommer til å være så mentalt oppegående som jeg faktisk er nå hele tiden fremover, men det får vi ta som det kommer. Det er ikke lov med besøk her, så jeg kommer nok ikke til å være jernmannen når jeg møter familien igjen. Men jeg sa jeg ikke skulle være svulstig, så vi stopper der.

Takk igjen for alle hyggelige meldinger og lykkeønskninger! Til de som ikke har fått med seg hva som har skjedd, så beklager jeg et eventuelt sjokk i en vanlig scrolling på sosiale medier.

Det er viktig for meg at dette kommer ut, for det kan faktisk redde liv. At de jeg var sammen med visste hva de skulle gjøre, reddet definitivt mitt liv. Så del gjerne.

Ble mye dette. Tar meg en kaffe jeg og hører om om det er noen på kjøkkenet som er interessert i å slå av en prat.

Sees snart!

PS - jeg er ikke lege, så noe av dette kan være medisinsk upresist, og det er mulig noen av de artige pillene har en viss påvirkning fremdeles. Men budskapet er uansett det samme og er viktig. Faglig slakt er dermed ikke lov.»

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!