Yngve Kveine anmelder bøker han har lest.

Anmeldt:

• Sandra Lillebø «Tingenes tilstand»
• Roman (2020), Forlaget Oktober
• Terningkast: 6

Søvn for de søvnløse

Å havne på riktig side av forstanden er ikke enkelt når mor og mormor er syke. Det har alltid vært noe annerledes med den lille familien: Hemmeligheter de ikke kan dele med andre. Repeterende mønstre som må være skjult for omverdenen, men også for familien selv. Det er slik de overlever, i sin egen forvissning om at det de gjør og sier er riktig, og at andre rundt dem tar feil.

Sandra Lillebøs bok «Tingenes tilstand» er et knyttneveslag i magen på denne leseren. Med et suggererende, knapt språk tegner hun bilder vi helst ikke vil se: Hvordan er det å vokse opp med en psykisk syk mor? Hva det medfører for en liten jente når hun forsøker å finne sin plass i en voksen verden, den verden som kommer raskere og mer brutalt enn noe barn skulle trenge å oppleve.

Jenta i boka forstår at hun må beskytte mora, og hun blir besatt av regler og prosedyrer. Hun later som hun er voksen, og barnet i henne blir en «maske de voksne lar seg fortrylle av».

Oppveksten til hovedpersonen er det i boka som berører meg mest. For hva ligger egentlig i en barndom? Hva bør den romme? I alle fall ikke det jenta opplever, bare ikke det. Oppveksten er som «søvn for de søvnløse». Verden må organiseres på best mulig vis. Den lille jenta blir satt til å beskytte moras hemmelighet, det som absolutt ikke må komme ut.

Faren til jenta er raskt ute av bildet. Vi skjønner at det gikk fort da han og mora møttes. «Først kom jeg, så kom abortloven» er en spøk hovedpersonen refererer til med en ubehagelig kime av sannhet. For mange barn lurer nok på om de egentlig er ønsket eller uønsket. Uansett handler boka om det å beskytte seg selv. Hovedpersonen må rettferdiggjøre slagsiden av livet sitt, helt til hun kommer til et punkt der det ikke lenger er noe å forsvare.

Hennes siste håp er smuldret vekk, og hun må kutte båndene, før de kveler henne fullstendig.

Datteren kutter derfor båndene med mora som har flyttet til Glasgow etter å ha mistet den ene jobben etter den andre. På den andre siden av Nordsjøen hører mora fortsatt stemmer som bare hun kan høre. Hun har Norges lover stablet opp i leiligheta. Hun klager over kollegaene som mobbet henne og holder henne under oppsyn ved å se inn kjøkkenvinduet med kikkert. Hun korresponderer med jussprofessorer ved Universitetet i Oslo og med menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg om den urett og krenkelse hun har vært gjenstand for.

Alt blir framført i en oppstyltet akademisk tone, og hun krever at de rundt henne skal støtte «saken». Til tross for datterens forsøk på grensesetting slutter mora aldri å kontakte henne. Iherdigheten og den voldsomme energien er på grensen til beundringsverdig, særlig når mora kontakter venner, arbeidsplassen til datteren og mannens kontor. Invaderingen kjenner med andre ord ingen grenser, like lite som vrangforestillingene i moras hode.

For å kunne forvalte sin egen framtid bestemmer hovedpersonen seg for å skrive om alt dette. Fortiden har hun fått i fanget. Resten av livet kan ikke være en skygge av et «innbilt horoskop». Hovedpersonen vil ikke ta feil av hvem hun er: «Hvile i en løgn, hver eneste natt.»

På et tidspunkt skriver hun:

«Det har blitt mange sider, nervøsiteten vokser. Jeg er redd for å ikke få det til, redd for å glemme alt som må med før jeg mister det ... Jeg er redd for å ikke kunne skrive av meg dette, for skriver jeg det ikke av meg, hva skal jeg kunne skrive, da?»

Det handler om å finne ord «som tilslører uten å lyve», å bevege seg med forstand inn i et landskap av paranoia og vrangforestillinger. Eller som forfatteren selv sier om galskapen:

«At den schizofrene er en splittet personlighet, er en misforståelse. Den schizofrene har ingen personlighet. Hun er oppsplittet, fragmentert. Knust, kastet i gulvet.»

På forsiden av boka står det at dette er en roman, og det er på romanens premisser jeg har valgt å lese den. Noe annet er egentlig uinteressant. I roman-drakten byr «Tingenes tilstand» virkelig opp til dans. Korte passasjer og bruddstykker av fortid og nåtid danner en nerve i både handling og språk som holder hele veien inn. Boka lar deg ikke i fred. Prosjektet er rett og slett elegant løst. Lillebø har tidligere gitt ut to diktsamlinger, noe som merkes i både rytme, innlevelse og intensitet.

Yngve Kveine bor på Kjelsås, og er til daglig kommunikasjonsdirektør på Handelshøyskolen BI. Han er forfatter av romanen «Lyden av Asfalt» (2014).