ANNONSE
ANNONSE
Nordre Aker Budstikke

En glad i hund i en god stol. Foto: Stella Oter Lindeberg

Ble satt ut for å dø:

Nå har han fulltidsjobb

Eventyrmiksen Django, moren og søsknene ble satt ut for å dø rett etter fødsel. Heldigvis kom redningen, og nå er Django Reinhardts navnebror kanskje den mest elskede av Nordberghjemmets «ansatte».

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

NORDBERG: Den store blandingshunden, som muligens har spor av både labrador og vorstehhund, har vært med matmor Linda Jeppesen, som er kultur- og aktivitetsleder på Nordberghjemmet, på jobb siden dag én. Nå er han åtte år gammel, og ansees som en del av staben – han tusler rundt som han vil, tar heisen, går tur med seg selv, og koser med de som trenger det.

Selvutdannet voffs

Journalisten møtes i døra av en kontaktsøkende og, for anledningen, nyvasket hund. Som velkomstgave overbringer han et sjiraffkosedyr, og forlanger kos innen få sekunder. Matmor Linda forteller at han liker folk over 80 år aller best, men han er åpenbart ikke kresen.

– Han hadde en røff start på livet. Han var satt ut sammen med mora og de andre valpene for å dø, men så kom det noen naboer som ringte politiet. Han ble sendt til Oslo, også fant jeg ham på internett.

Django har ingen offisiell trening som terapihund, men han har lært ganske mye på egenhånd de siste åtte årene:

– Han går egentlig løs rundt og hilser på alle, og jo mer handicap han ser at noen har, jo mer oppmerksomhet gir han dem. Jeg tror ikke man kan gå noe særlig kurs som kan gjøre en hund flinkere enn Django.

ANNONSE

Linda tviler ikke på at Django beriker mange liv. Foto: Stella Oter Lindeberg

Ifølge Linda elsker han jobben sin, og kan faktisk finne på å stikke av hjemmefra for å dra på jobb. Men som alle andre, blir han sliten etter en lang arbeidsdag, og pauser må han også ha.

– Hvis han blir sliten av å besøke beboerne, så setter han seg foran heisen og venter til noen trykker på knappen for ham. Når han har slappet av litt, så tar han heisen opp igjen.

Stort sett gjør Django akkurat det han skal på jobb, men det hender at selv den beste hund dummer seg ut:

– Én gang fant jeg ham midt i en konfirmasjon. Jeg fikk helt panikk, men heldigvis syntes konfirmanten at det var gøy.

ANNONSE

– Noen ganger går han også inn på trimrommet og stjeler trimballene. Også har vi tennisbane rett bak her, så om våren, sommeren og høsten, har han god forsyning av tennisballer. Han pleier å sitte rundt omkring og vente på at noen går forbi, sånn at han kan slenge baller til dem.

Hårete kolleger har han også, og selv om de kanskje har bedre utdanning og arbeidsvilkår enn ham, er de velkomne på besøk.

– Han synes det er kjempegøy når terapihunden kommer! De har jo en stilling og får lønn, og det har ikke Django. Han jobber egentlig på frivillig basis, men han gjør det med glede.

Og Linda er helt sikker på at arbeidet gleder flere enn Django selv:

– Beboerne elsker han. Hvis man kommer inn i et rom uten hund, kan en del være litt avvisende, men hvis man har med Django er det noe helt annet. Du får et helt annet innpass, og de åpner seg på en annen måte. De som bor på sykehjem får jo omsorg av oss hele tiden, men når man kommer med et dyr, så får de også gitt omsorg.

ANNONSE

Pen og snill hund

Han er godt vandt med å ta heisen alene.

Vi får bli med Django en runde på jobb, og det er ganske tydelig at han har peiling. Snuta vendes mot heisen, og han jogger målbevisst gjennom Nordberghjemmets ganger – han vet hvem som vil ha og trenger tjenestene hans.

Aller første stopp er en søppelbøtte som må inspiseres, men han husker kjapt at dette ikke er en del av oppdraget.

Inger er storfornøyd med besøket. Foto: Stella Oter Lindeberg

ANNONSE

Videre møter vi Inger, som er relativt ny på hjemmet, og slapper av med en god dose skirenn. Hun har hatt flere hunder, og det er ingen tvil om at hun liker Django.

– Å så fin du er! Så pen og snill hund, sier hun til ham med et smil.

Selv, har Inger hatt to vorstehhunder, og den ene ble hele 17 år. Hun kjenner igjen litt av favorittrasen i Django.

– Jeg blir veldig glad av å se han! Jeg synes det er helt nydelig å være sammen med han. Jeg finner ikke helt ordene, men jeg er veldig glad i hunder, og egentlig alle dyr. Det gjør absolutt dagen bedre.

Når vi går, setter Linda en boks med godbiter klar til neste besøk. Inger gleder seg allerede:

– Ha det bra! Jeg skal huske på at du satt godbitene der!

Hverdagsglede. Foto: Stella Oter Lindeberg

På ferden møter vi flere ansatte som møter Django med milde blikk og gode ord.

– Han er så søt og god og lydig. Han hjelper beboerne mye. De snakker mer når han er her, koser på ham og smiler til han. Jeg synes absolutt at han fortjener en reportasje. Han gir så mye hverdagsglede, og er så rolig, forteller Tanja.

– Han er bare nydelig, sier Solveig, som spiser lunsj ved siden av.

Ellen sin hund

Ellen vil helst ikke ha ansiktet sitt i avisa, men armene og bestevennen går helt fint. Foto: Stella Oter Lindeberg

Til slutt får vi endelig møtt Djangos bestevenn. Ellen har hatt katter hele livet, men nå skulle Django helst vært hennes, selv om han nesten velter samtlige dekorasjoner i vinduskarmen med en overivrig hale.

– Han er jo min hund, haha! Jeg liker det så godt når han kommer for å kose. Hvis ikke han hadde vært her, så vet jeg ikke...

Den selvlærte terapihunden slenger seg fort ned på gulvet for å få kos på magen, og ser på Ellen med et utålmodig blikk. Han har altså ikke noe imot å være i ro, men han blir gjerne med både på tur og til trimrommet.

– Ellen trimmer egentlig hver dag, og da er Django med. Én gang gikk hun på tredemølla i trimrommet, også ble Django så glad for å se henne at han hoppa opp på mølla! Han skjønte ingenting, haha!

Ellen er kanskje ikke såå kattemenneske likevel. Foto: Stella Oter Lindeberg

Og det er tydelig at Ellen setter pris på han også, og de andre terapihundene. På bordet ligger julekortet fra Django på utstilling, og på nattbordet står det et bilde av hunden som jobbet her før.

– Hvis jeg er i dårlig humør, så vet Django det, og kommer på besøk. Det hjelper mye.

Django, Linda og journalisten tar heisen ned igjen, og Django forsvinner ut av Nordberghjemmets automatiske dører. Nå skal han gå en velfortjent liten tur med seg selv.

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE