Den gisne hytta ved Bjørnsjøhelvete

Katinka Mossin drev med hundekjøring på 70-tallet, hun har tatt bildet av hytta, hvor hun forteller at hun også bodde en periode: – Jeg bodde der fra sent 1974 til mars-april 1975. Hytta er ikke der lenger nå, sier Mossin til Nordre Aker Budstikke. Hun mener at dette kan ha vært en gammel milorg-hytte. Foto: Katinka Mossin
Mye er skrevet om hengebrua over Bjørnsjøhelvete, men det er en annen historie også: «Koia, som vi kalte «21», hadde vi et par års tid, til vi fant ut at det ikke var noe ideelt sted å invitere damer.»
Publisert: 04.06.2020 kl 09:39
MARKA: Det har vært skrevet mye om hengebrua over Bjørnsjøhelvete i Nordmarka, og siste ord er vel heller ikke skrevet. I skrivende stund utreder Statnett brua, og i hvilken forfatning den er i - den er midlertidig stengt for ferdsel.
For en tid tilbake, på Facebook-siden til aksjonen for vern av brua, ble det gjengitt en historie om Den gisne kjeppehytta i Bjørnsjøhelvetet. Hytta ble brukt av hundekjørere på 1960- og 70-tallet, ifølge historieforteller Stein Thorolf Haakonsen.
Han deler gjerne historien med Nordre Aker Budstikkes lesere:
Den gisne kjeppehytta ved Bjørnsjøhelvete
Vi var flere hundekjørere som på seksti- og syttitallet hadde tilhold i den gisne hytta rett ved hengebrua. Og hengebrua hjalp oss over elva titt og ofte. Men så ble hytta etter hvert tæret av tidens nådeløse tann, og er vel borte nå? Jeg ble imidlertid plutselig rammet av «hengebruvemod». Så tilgi derfor at jeg gjenforteller denne historien:
Vi var vel rundt 16 år gamle og nybakte spannførere. Verden lå for våre føtter. Klar for det meste, på jakt etter «et sted å være». Vi ranglet rundt i skauen og kom over et usselt skur ikke langt fra hengebrua over Bjørnsjøhelvetet. Bare orekjepper og muggen B-papp. Forlatt guttehytte, det meste manglet; tette vegger, tregulv, isolasjon og ovn. Denne er vår, tenkte vi, her er det bare å fikse litt opp, så blir det villmarksbolig for vaskeekte skaugutter.

Dette er blant annet rester etter en ovn, og der hvor den omtalte hytta sto ved Bjørnsjøhelvete. Foto: Sindre Langaas
Oppussingsplaner
Vi duret mot byen søndag kveld med oppussingsplaner surrende rundt i knollen. Og ikke lenge etter så hadde vi orget et halvt tonn med saker og ting pluss en ganske fin ovn. Nå manglet vi bare egnet doning. Løsningen kom i form av en benketralle som vi «lånte» av Ullevål Stadion.
Et blytungt dråg uten bremser. Med stort hundespann spent for, mente vi likevel det skulle gå å få lasset fra Nordberg opp til svingen der Nordmarksveien tar av ned mot Gåslungen. Ekvipasjen hadde jo svingbare framhjul, så vi skulle nok klare å holde oss på veien!
Som sagt så gjort. Torgeir og jeg, og balataguttene Bjørn Kaastad og Lars Storhaug dro av gårde. Melkesyra gjorde seg gjeldende allerede i begynnelsen av Åklungsbakkene. Langs vannet gikk det skikkelig unna, selv om hundene ville bade både her og der. Godt ikke hele lasset dro til vanns.
Så kom vi til «the great challenge», nedkjøringen til Skjærsjødammen. Vi hadde ikke bremser, så ei raje, tredd ned gjennom rammen, var bremsestang. Grusen sprutet, vi bad til de høyere makter, og undrenes tid var ikke forbi, lasset kom ned med intakt ovn tronende på toppen.
Fint driv langs Skjærsjøen. Opp Skjærsjøbakkene ga bikkjene jernet. Det ordentlige slitet begynte ikke før vi måtte bære alt opp den bratte stien fra veien og opp til helvete.
Et slagskip uten bremser
Søndagskvelden kom etter intens jobbing, blå tomler, noe banning og et par øl. Hjemover måtte vi, med syv stallkåte hunder foran doningen. Da vi kom til bakkene ned mot Sognsvann var vi blitt verdensmestre i «wheel riding», så vi satte oss på alle fire. Det ble skikkelig downhill, hundene hadde selve fanden i hælene i form av et slagskip uten bremser, de løp følgelig for livet.
Det gikk greit helt til Lars ramla forover og fikk hele tonnet over seg, da gikk hele ekvipasjen i «sakte film» rett til skogs, til den bråstanset mot en granlegg. Etter en kort medisinsk rådslagning, kom vi fram til at Lars kun var moderat skadd. Han fikk sitte på mens vi andre gikk bak og holdt igjen. Etter det skjedde det ikke så mye, men vi fikk listet tralla tilbake til Ullevål Stadion og kom oss hjem på et vis.
«21»
Koia, som vi kalte «21», hadde vi et par års tid, til vi fant ut at det ikke var noe ideelt sted å invitere damer. Dessuten hadde Torgeir søkt på Befalsskolen. Men senere overtok andre, blant annet Katinka (journ. anm. Katinka Mossin.)
Nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke
Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!