Endelig sa Bent Høie, nå åpner sykehjem for besøkende. Pårørende jublet og beboerne jublet og endelig skulle vi alle få treffe våre kjære igjen enten det var foreldre, barn barnebarn eller oldebarn. Selv en god venn gledet seg, men der tok vi feil.

Det er nå så strenge restriksjoner om å besøke en kjær familiemedlem på et av Oslos sykehjem, at jeg undrer egentlig om dette var verdt et jubelbrøl.

Nå er det søknadspliktig å komme på besøk, papirer skal fylles i og nøye tildelt tid må overholdes.

Min far på 83 år, med dårlig helse og stadig innleggelse på sykehus for egne problemer, han søker om å besøke sin livsledsager gjennom 40 år. Han får tildelt 30 min i uken, og da når avdelingsleder gir en time. Om han den dagen har legebesøk eller selv må på legevakt, ja da røk sjansen, og paret som elsker hverandre må vente til neste tildelte halvtime.

Det er kun lov med to på hvert besøk, det vil si at annen familie, eller nære venner kan ikke få avgitt et besøk. Barnebarn eller oldebarn mister kontakt med den gamle og er det en dement vil han eller hun trolig aldri huske sine nærmeste igjen.

Var det dette Bent Høie mente når han kunne fortelle det norske folk om åpningen av sykehus og sykehjem? Neppe, men når det ikke følger med ekstra personell eller en kreativ plan, ja da stopper dette opp hos en avdelingsleder som er livredd for å gjøre feil.

Vi vil selvfølgelig ikke at våre kjære skal bli smittet, men jeg skulle veldig gjerne fått hilst på min stemor mens hun lever.

Det kan ikke være lov å holde gamle mennesker som gissel og utestenge pårørende som det vi opplever i dag.
Hvor lenge må vi vente?

Tone Ims Larssen (Frp, vara til helseutvalgene i Oslo bystyre