Nordre Aker Budstikke

Ber deg ta den viktige samtalen:

«Noen måtte dø for at jeg skulle få leve»

Karianne Viken fra Grefsen oppfordrer deg til å ta den viktige samtalen og å ta et valg. Foto: Nora Viken

KOMMENTAR: – Å vente på denne telefonsamtalen, var veldig belastende og altoppslukende. En sommerkveld i 2009 kom telefonen.

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 14.02.2021 kl 10:05

Tiden begynte å renne ut. Jeg hadde kanskje tre - fire uker igjen å leve. Jeg behøvde en ny nyre og en bukspyttkjertel for å kunne fortsette livet.

Noen måtte dø for at jeg skulle få leve, noen måtte si ja til organdonasjon for at jeg skulle få en ny sjanse. En sommerkveld i 2009 kom telefonen.

Det hele startet i 1979. Jeg var fem år gammel og hadde fått diagnosen og den kroniske sykdommen Diabetes 1. En sykdom hvor bukspyttkjertelen ikke lenger produserer hormonet insulin. I huset på Grefsen var vi fire søsken – tre av oss ble rammet av denne sykdommen. Jeg husker egentlig ikke hvordan det var å være liten og ha Diabetes 1, men jeg minnes kampen rundt de daglige sprøytestikkene.

Heldigvis bærer jeg ikke med meg noen vonde følelser fra denne tiden, men jeg vet at for mine nærmeste var årene tøffe. Blodsukkeret svingte i takt og i utakt med aktivitetsnivået mitt og for foreldrene mine ble dette bekymringsfullt og utfordrende. Blodsukkeret var vanskelig å stabilisere og måtte holdes over et kritisk nivå. Men samtidig ikke for høyt!

Utfordringene startet

Tenårene ble vanskelige. Jeg var lei, dritt lei! Lei av å ikke få det til, lei av alt det ekstra diabetesen førte med seg. Og da mener jeg jobben med å holde blodsukkeret i riktig balanse. Det avgjørende var ikke bare hva jeg spiste eller hvor aktiv jeg var, det ble også påvirket av dagsform, humør, sykdom og infeksjoner. Til og med adrenalin, pubertet og værets temperatur bidro til variasjoner i blodsukkeret.


En enkel forelskelse kunne føre til så store hormonsvingninger at det måtte reguleres med insulinsprøyter. Vanligvis er det bukspyttkjertelen som har denne oppgaven, men de med Diabetes 1 må selv ta hånd om sine forelskelser.

Stiftelsen Organdonasjon: «Alle hjertes dag»

I forbindelse med Valentindagen har Stiftelsen Organdonasjon en kampanje, Karianne Viken er også med på denne kampanjen. Stiftelsen skriver at i årets kampanje for «Alle hjerters dag», har Stiftelsen Organdonasjon tatt seg friheten å utelate hjertet, selve symbolet på kjærlighet, og i stedet la de andre livreddende organene skulle få skinne stadig flere pasientgrupper nå får tilbud om organtransplantasjon i Norge. Mange av disse har hatt få eller ingen behandlingsalternativer. Blant annet kan pasienter med leverkreft nå hjelpes med levertransplantasjon. Så langt har over 13 000 nordmenn blitt reddet av et nytt organ. Av disse har over:

  • 9300 fått nyre
  • 1800 fått lever
  • 650 fått lunger
  • 600 fått bukspyttkjertel, eller øyceller fra bukspyttkjertel.

Kilde: Stiftelsen Organdonasjon

Alvoret begynner

Etterhvert ble det komplikasjoner. Øynene var det første som ble rammet. Det ble flere runder med laser for å forhindre blødninger som kunne resultere i fullstendig tap av synet. Det var min store skrekk. I årene som fulgte ble kroppen enda vanskeligere å regulere. Jeg fikk oftere og oftere insulinsjokk og havnet i koma. Dette skapte usikkerhet, redsel og skam. Skam over å ikke ha kontroll over situasjonen og over å utsette menneskene rundt meg for disse skremmende opplevelsene.

Jeg følte meg ensom og satt fast i en situasjon som ingen kunne endre på. Til tross for alle som stilte opp rundt meg, ble det en ensom kamp. Nyresvikten kom snikende og var i starten bare tall og verdier, men etter flere år endte jeg opp med livsavhengig dialysebehandling to ganger i uken. Nyrefunksjonen hadde kollapset og en dialysemaskin måtte heretter rense blodet mitt for avfallsstoffer.

Når systemet svikter

Kroppen er et fantastisk maskineri, full av viktige organer som holder liv i deg. Først når systemet i kroppen begynner å svikte, forstår man alvoret og nødvendigheten av dens funksjoner. Jeg endte tilslutt opp uten noe valg. Jeg måtte organtransplanteres, det var nå min eneste redning.


Jeg behøvde både nyre og bukspyttkjertel, ettersom sykdommen snart ville ta livet av meg. Etter tre år med utallige prøver og en grundig kartlegging av kroppen, ble jeg tilslutt godkjent og havnet på den berømte ventelisten. Det å vente på denne telefonsamtalen, som jeg aldri visste når eller om ville komme, var veldig belastende og altoppslukende.

Jeg gikk faktisk rundt å ventet på at noen skulle dø. Noen som hadde sagt ja til organdonasjon. Det var følsomt og ubehagelig.

Endelig

En sommerkveld i 2009 kom telefonen!

Nå er det endelig din tur, du må komme så raskt som mulig til Rikshospitalet!

En forvirrende følelse av lettelse blandet med frykt skyldte gjennom meg. En voldsom og risikofyllt operasjon ventet. Men jeg hadde ikke noe valg. Redselen for operasjonen ble overdøvet av tanken på familien som nå stod midt i sitt verste øyeblikk. Det var vanskelig å juble når andre var i sorg. En familie som kanskje helt uforberedt hadde mistet noen, måtte midt i denne sorgen ta en avgjørelse om organdonasjon. En avgjørelse om liv og død som skal fattes i et øyeblikk av fortvilelse. Mennesker som er sterkt preget av maktløshet skal nå også tenke videre forbi døden. De skal ta en avgjørelse om å redde noen andre. En totalt fremmed får mulighet til en ny sjanse. Jeg synes det var brutalt.


Takknemligheten jeg føler over at noen har gitt meg muligheten til videre liv bærer jeg med meg hver dag. At tap av et menneske kan gi andre håp og muligheter er underlig og fantastisk. Hvem min donor var er ikke av dominerende betydning. Jeg føler en ydmykhet over situasjonen, en dyp takknemlighet over at jeg fikk en sjanse til!

Transplantasjonen forandret livet mitt totalt. Jeg ble kvitt min diabetes og det har resultert i en enorm frihetsfølelse. Jeg kan være alene uten å måtte bekymre meg. Jeg behøver ikke lenger å være engstelig når jeg legger meg om kvelden og undre over om jeg vil overleve natten. Jeg slipper å ta ansvar for bukspyttkjertelens funksjoner og fokuset i livet mitt har fått en ny mening. Nå etter snart 12 år fungerer fortsatt mine to nye organer perfekt.

Karianne Viken, foredragsholder. Foto: Nora Viken

Organtransplantasjon redder liv

I dag jobber jeg som foredragsholder. Jeg bruker historien min til å bevisstgjøre folk om det vesentlige i møtet med andre mennesker. I min reise fra livstruende syk, gjennom infeksjoner og komplikasjoner, har det mellommenneskelige møtet vært av avgjørende betydelse for min overlevelse. For meg har dette vært livsviktig og noe jeg nå virkelig brenner for å formidle. Jeg har skrevet boken ¨Smil det videre¨ som handler om nettopp dette.

En gang i året arrangeres en sammenkomst for pårørende til organdonorer. Her holder jeg foredrag og får møte familier og pårørende som har mistet noen nære, og som har valgt å si ja til organdonasjon. Et nært, sårt og følelsesmessig møte, som betyr mye for meg. Opplevelsen er utrolig tøff, men samtidig noe av det fineste jeg er med på. Mange av de pårørende er preget av usikkerheten rundt valget de tok på vegne av sin avdøde. Var det dette den avdøde selv hadde ønsket? Når de får høre min historie, finner de ofte en ro og kan endelig begynne en bearbeidelse av sorgen. De får et ansikt og ser et resultat av et kanskje vanskelig valg.


Ta en samtale med dine nærmeste og fortell hva du ønsker ved livets slutt. Den dagen kan for noen komme uventet og å forholde seg til en slik avgjørelse da kan føles overmektig. Et valg som skal tas når man minst ønsker det. Når alt håp er ute kan faktisk situasjonen gi håp og liv til noen andre. Noen som kjemper sin viktigste kamp.

Det kan være mange årsaker knyttet til ønsket om å si ja eller nei til organdonasjon. Det viktigste av alt er at du tar et valg. Fortell dine nærmeste.

Si det for å bli det, ta den viktige samtalen i dag!

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...