Denne saken ble publisert i august 2018.
– Si «hei», for faen!
Sitatet er hentet fra en konikk av Harald Herlands i NRK fra 2016. Han forteller på en morsom måte hvordan han opplevde å møte folk på campingferie, som ikke hilser tilbake:
«Det kikkes ned på plastsandaler, det mumles kanskje noe som kan minne om ord, eller det aller vanligste: Den som har blitt heiet til stirrer tilbake med store blanke torskeøyne. Det er lys i vinduet, men ingen hjemme.»
Annerledes i det store utland
Nå har det nylig vært sommerferie. Ferie betyr ofte møte med andre folkeslag og kulturer. Herland beskriver også kontrasten man opplever på ferie i andre land, der det både hilses og småprates:
««Hello my friend! It's a beautiful day!» Tonen blir litt mer formell jo nærmere middelklassen folk kommer, det er klart. Men selv en fin indisk kjernefamilie sier «god morgen», «hei» og «ha det» når vi møtes i døren til butikken i New Dehli. Prøv en heis i Nice: «bonjour», en resepsjon i Madrid: «Buenos dias Señor», en kafé i Newcastle: «good morning!». I Latin-Amerika ønsker vilt fremmede folk meg «god appetitt» mens jeg sitter med frokosten i hotellets spisesal.»
Ganske annerledes enn her hjemme på berget, hvor man som eksempel kanskje har barn i samme barnehage og skole i åresvis, uten at man av den grunn hilser på hverandre. Selv om man dag etter dag møtes i barnehageporten eller på skolen.
Derimot så er det litt rart at vi heller gjerne hilser på hverandre langt inne i skogen, eller på skitur i påsken.
For sistnevnte noe forøvrig Hans Martin Thomassen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, NTNU i Trondheim, har en forklaring på:
– Gjennom å hilse, gratulerer folk i fjellet hverandre med at de er samme slags mennesker - nordmenn - som vet å søke naturens ro og ellers rekreere! sier han til Aftenposten.
Bra for folkehelsa
Psykolog Egil-Arne Skaun Knutsen, som også med jevne mellomrom skriver i Nordre Aker Budstikke, har tanker om nettopp det å hilse. Ikke nødvendigvis å håndhilse og bukke eller neie, men kanskje bare det å si hei. En vennligsinnet handling som tror fremmer folkehelse:
– Gode relasjoner og vennskap er og blir gode ting. Ensomhet er vondt. Jeg anbefaler naboer å si mer hei. Du vet ikke hvem i nabolaget ditt som føler seg ensom. Vi mennesker kan ta vare på hverandre. Om vi er eldre eller unge. Se på folk og si hei. Jeg synes det er hyggelig med naboer som stopper å sier hei. Om det så bare prates om den varme sommeren eller vinden i går. Flere vennligsinnede aktiviteter som å si hei i hverdagen tror jeg er bra for folkehelsen, skriver han blant annet på Facebook-siden sin.
Er vi uhøflige?
Men hvorfor er vi sånn, ikke hilser eller naturlig småprater om vær og annet blabla? Er vi uhøflige, eller er mange av oss bare fryktelig sjenerte og vil helst bare være i fred?
I en sak i Forskning.no fra 2017, avviser NHH-forsker Kristin Rygg at vi er uhøflige:
– Nei, nordmenn er høflige. Vi forstyrrer ikke andre. Vi ber ikke om hjelp uten at vi føler vi virkelig trenger det. For oss er det høflig. I den norske høfligheten er det viktigere ikke å forstyrre folk (…) det å prate intetsigende med folk vi ikke kjenner, er absolutt å forstyrre. Derfor gjør vi minst mulig av det. Å styrke det sosiale med ord, det er jo fint, men det er ingen norsk tradisjon. Fordi det er viktigere ikke å bry folk, sier Rygg.
Men samtidig sier også forskeren at eksempelvis fastboende i Norge med barndom fra andre land, kan føle seg ensomme med den norske formen for høflighet. Og at det er viktig å bli mer våken på hvordan deres form for høflighet kan virke på andre.
– Å ha bevisste kunnskaper til å kunne tilpasse sin høflighet til andres forventninger, og dermed glede andre, er selve essensen av det å være høflig, ifølge NHH-forskeren.
Så da bør vi kanskje øve oss litt mer på å si hei til hverandre?
Nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke
Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!
