ANNONSE
ANNONSE
Nordre Aker Budstikke

Søster Marit, opprinnelig fra Tyskland, har vært ved klosteret på Grefsen siden hun var 21 år gammel. Foto: Stella Oter Lindeberg

Sannheten om nonnene

Hva er egentlig en nonne? Ifølge populærkulturen vår, er de både strenge og milde, kyske og hyperseksuelle, omsorgsfulle og kalde. Søstrene på Grefsen forteller oss at de er mennesker, og de gjør stort sett helt vanlige ting.

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 29.11.2021 kl 15:46

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

GREFSEN: St. Josephsøstrene av Chambéry, grunnlagt i 1650, har klostre i de fleste av verdens hjørner, og på lille Grefsen ligger ett av dem. 26 søstre lever i den staselige eiendommen i Brannvaktveien, og de har invitert oss inn til å spørre om alt vi lurer på.

Søstrene har mobiltelefoner, leser Klassekampen (og Aftenposten), ser film, går på jobb, drikker en øl innimellom, kan bruke bukser, og har humor.

På vei opp mot klosteret fra innkjørselen i Grefsenveien/Glads vei. Et kjent syn for mange, men få vet kjenner nok til livet på innsiden. Foto: Kristin Tufte Haga (Arkivfoto)

Klosterets hovedhus. Foto: Karl Andreas Kjelstrup

Har ikke angret

Søster Marit (79) starter formiddagen med en namasté-hilsen med tysk aksent. En mildt forvirret journalist bukker og neier tilbake.

ANNONSE

– Haha, jeg har begynt å hilse sånn under korona! Jeg har vært to måneder i India, og synes at det var så fint. «Jeg hilser den Gud i deg», betyr det.

Hun har bodd her på Grefsen siden hun bestemte seg for å lytte til kallet fra Gud. Da var hun 21. Til daglig, har Søster Marit ansvar for klostrets retrettsenter, og har tittelen spirituell veileder. Tidligere har hun også vært provinsforstanderinne.

Retrettsenteret ved klosteret på Grefsen. Retretter i denne betydningen er at en eller flere dager i rekkefølge (opptil 10) blir avsatt for indre samling, stillhet, bønn og evt. oppbyggelige foredrag. Foto: Karl Andreas Kjelstrup (Arkivfoto)

– Hvorfor er du nonne?

– Jeg vokste opp som yngst av åtte i en tysk landsby, og jobbet som bokholderske til jeg var litt over tyve. Jeg levde et helt normalt liv, riktignok er jeg fra en katolsk familie, men jeg likte å gå på dans, og å feste, og tenkte «nonne skal jeg i hvert fall ikke bli». Men med en gang det ble litt stille, så var det et eller annet som sa «kanskje det er det du skal bli likevel?»

ANNONSE

Søster Marit forteller om mange og lange arbeidsdager – på den tiden var ikke ferie hverdagskost. Tid til ro og indre refleksjon var ikke prioritert, og utover kirkebesøk, la hun tanken om de evige løftene til side - en stund.

– Men en gang var jeg på ferie hos min søster. Da hadde jeg tid til meg selv, og var mye i kirken. Følelsen ble sterkere og sterkere, og jeg tenkte «Kanskje Vårherre kaller meg likevel?» På en måte ville jeg ikke, og det var mye frem og tilbake, men innerst inne visste jeg at det var veien jeg skulle gå.

– Nå er jeg 79, så jeg har vært her en stund. Og jeg har ikke angret.

Et vanlig liv

En av de yngre søstrene har musikkundervisning. Foto: Stella Oter Lindeberg

ANNONSE

Etter forberedelsene til klosterbesøket, endte vi med en lang liste med spørsmål: Går dere ut av klosteret, har dere kontakt med omverdenen, har dere internett, ber dere hele dagen? Fremstillingen av nonner som innesluttede anakronismer ligger nok godt plantet i mange hoder. Sannheten er en helt annen.

– De fleste av oss har helt vanlige jobber.

Søstrene som ikke allerede har det, får en relevant utdanning når de slutter seg til ordenen – søsteren som sto i resepsjonen studerer på OsloMet. De er sykepleiere, lærere, miljøarbeidere, musikere, teologer og alt imellom.

– Du blir spurt, hva passer til deg, hva ønsker du, hva er riktig for deg?

– Deretter lever du et helt vanlig liv. Du lever innenfor klosteret og fellesskapet, som er viktig, men du går til en vanlig jobb, med vanlige arbeidstider.

ANNONSE

– Nå knuste du mange fordommer, tror jeg.

– Ja, folk forestiller seg de rareste ting om klosterlivet.

Den ikoniske nonnedrakten er heller ikke noe særlig mye i bruk. «Vår drakt er korset», sier Søster Marit.

– Når man har på seg drakten, reiser folk seg på trikken. Vi skal være en del av samfunnet, men vi skal ikke preke, vi skal være litt usynlige. Det er lettere hvis du går i sivil. Med drakten, er du litt mer synlig i terrenget, sier hun med et smil.

Noen av de eldre søstrene bruker fremdeles drakten. Foto: Stella Oter Lindeberg

Prosessen

– Hvis folk visste hvordan klosterlivet virkelig var, tror jeg at flere ville fulgt kallet. Jeg tenker ofte, i hvilket ekteskap har du tre år på å overveie om dette er det riktige? Det er veldig flott å ha tid.

I motsetning til det mange kanskje tror, er det nemlig ikke bare å troppe opp til klostret og avlegge de evige løftene. Å bli nonne tar flere år, og prosessen skal gi deg godt med betenkningstid. Å love bort et helt liv er ikke noe som skal skje på impuls.

Klosteret mangler ikke dekor. Foto: Stella Oter Lindeberg

– Vi har en slags prøvetid, postulat. Du skal leve med søstrene i et år eller to, delta i bønn og alt forefallende arbeid. Etter det, hvis du vil gå videre, blir du novise. Da får du fortsette å være en del av klostret, og du får mye tid til å overveie.

Først etter tiden som novise, forplikter du deg for livet, og legger igjen fortiden ved dørstokken. Likevel går det fremdeles an å forlate ordenen, forteller Søster Marit, selv om det krever nøye overveielse.

Sex er ikke skittent

– Hva må man gi opp?

– Hm... Jeg tror ikke at man må gi opp mye mer enn en som er gift og har barn. Hva må ikke de gi opp? I et klosterliv, er det ikke det man må gi opp som gjelder, men all den rikdommen man får igjen. Hvem har vel et fellesskap med 26 mennesker som de har levd sammen med i mange år, i sin alder? De er kanskje ensomme og alene, men vi har hverandre.

Det er mange myter og mystikk rundt nonnene, og noe av det er sant, deriblant sølibatet. Men kanskje ikke av de grunnene man tror. Søstrene er ikke gift med hverken Gud eller Jesus, og sex er slett ikke skittent.

Det er fellesskapet som ligger til bunns:

– Seksualitet er noe Gud har gitt, og det er positivt. Sex skulle jo bare mangle, ellers hadde vi ikke vært her!

– Hvis du er gift med en annen, kan du ikke leve i et fellesskap på den måten som vi gjør. Enten det er kvinne eller mann, hvis du velger én, utelukker du de andre i fellesskapet. Da har du ikke tid til dine medsøstre. Det samme gjelder i en søsterkrets; du kan ikke bare snakke med én.

Søster Anette er nyvalgt klosterleder Foto: Stella Oter Lindeberg

– Seksualitet i riktige former, i ekteskapet, slik som den katolske kirken sier, det er flott, og kan være fint det òg. Skittenhet har ingenting med saken å gjøre. Og løftene har jeg tatt i frihet. Det er en frihet i det, forteller nåværende provinsforstanderinne, Søster Anette.

Men sexy-nonnekostyme på Halloween, det synes de ikke noe om:

– Jeg har lyst til å gå til de butikkene for å si «dette synes jeg er uforskammelig!». De har både nonner og prester. Det er usmakelig, og det er nok mange som synes det samme, sier Søster Marit.

Som deg og meg

Nonnene avlegger løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, men ellers er ikke livene deres spesielt regelstyrt. De har vanlige jobber, og gjør vanlige ting, selv om de riktignok ber og mediterer mer enn de fleste.

Likevel er de som deg og meg:

– Ingen av oss røyker eller snuser, men det er ingen regler mot det. For det første er det skadelig, og for det andre er det dyrt, sier Søster Anette.

– Det kan jeg fortelle en historie om: Det var en biskop her, som kom til Norge som en sterk røyker, men han oppdaget med én gang at han ikke hadde råd til det her. Han sluttet innen en uke!

I tillegg har de mobiltelefoner, datamaskiner, TV, og selvfølgelig, humor.

– Vi har sett Sister Act! Den var morsom. Jeg må ærlig talt si at jeg ser noen filmer her og der, men det interesserer meg ikke så mye. Men det er ingen regler mot det. Vi faller ikke fra troen av å se en kjærlighetsfilm, sier Søster Marit lattermildt.

– Hva er det beste aspektet ved dette livet?

– Nå skal jeg si noe veldig fint: Jeg tror ikke på at Gud finnes, Gud er. Hvis Gud finnes, så er Han skapt, og Gud er ikke skapt. Men jeg finnes, og jeg er skapt, og jeg tror at Gud ville ha akkurat meg, derfor har Han skapt meg. Han har gitt meg den største gaven, og det er meg selv. Jeg er veldig glad for at jeg får være akkurat den jeg er, i tjeneste for Gud og min neste, forteller Søster Marit.

– Nå har vi fortalt alt! Da er det bare å si Amen Amen, ler hun.

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE