Nordre Aker Budstikke

Grefsen kirke, fotografert ca. 1950. Foto: F. Simonsen / Oslo Museum

Prestene i området

Når det gjaldt prestene, skulle de bli sittende i sine kall med sine inntekter, eiendommer og rettigheter: «indtil man kan hjælpe almuen frem til bedre forstand i Guds ord.»

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 11.11.2021 kl 07:31

Denne saken har tidligere stått på trykk i Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalens medlemsblad: På jakt & vakt, men deles med Nordre Aker Budstikkes lesere.

NORDRE AKER: Grefsen kirke ble skilt ut av Vestre Aker i 1937, men før det hadde mange prester hatt sitt virke i området som er vår menighet i dag, og som omfatter et langt mindre område nå, enn da Grefsen var en liten del av hele det store Aker-området, og i Aker, var kirken den rikeste godseieren.

«Akers kirkja i Osloheard»

I Borgartingslovens kristenrett trolig fra slutten av 1100-tallet, omtales «Akers kirkja i Osloheard» som en av seks fylkeskirker i Viken, tidligere Vingulmork som var det gamle navnet på landskapene, på begge sider av Oslofjorden og sørover på østsiden av fjorden til Båhuslen, men dette kan være et senere tillegg. Opprinnelig skal Aker kirke ha vært en av de to hovedkirkene der.

Datering av Aker kirke regnes til 1080 – 1100-årene, eventuelt noe senere. Det var vanlig at bønder reiste kirke på sin grunn, og bonden i Aker kan trolig tillegges å ha bygget Aker kirke. Systemet kaltes egenkirkesystemet eller høgendeskirker. Kirken kan muligens også ha vært reist av bøndene i fellesskap. Den opprinnelige akergården omfattet området på vestsiden av Akerselven eller Frysjas nedre løp, men gården var allerede delt i Store og Lille Aker i middelalderen.

Kirken ble bygd på den østre gårdparken; Store Aker, på ett av høydedragene i nord, godt synlig i landskapet, slik kirker skulle være. Først i slutten av 1800-tallet ble den omringet av bebyggelse. Det gikk et sagn om at det var et dragehull i berget under kirken. Dette hvilte på fire gullstolper, under disse var det vann hvor det svømte gullender.


I 1182 ble gården Aker ble gitt til Nonneseter kloster av biskop Helge, som var Akers mektigste mann. Nonneseter kloster var et benediktinerkloster viet til den hellige Maria. Som navnet sier, var det et kloster for kvinner antagelig anlagt før 1150, med navn etter den hellige Benedikt av Nursia. Klosteret var en stor gårdeier, det eide 272 gårder på Østlandet inklusive storgården Aker. Vi kjenner helst klosteret fra Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter i dag, for det er ingen rester å se etter det nå.

Dessverre er det slik at bladene til den beste kilden til kirkens gods i Aker og Maridalen; «Den røde bog» opptatt i 1390-årene av biskop Eystein Aslaksønn; 1386-1407, er forsvunnet. Tittelen på boken er etter navnet på det røde omslaget.

Kirkeby

Kirkeby i Maridalen hvor det er ruiner i dag, hadde egen kirke med tilhørende prestegård, men etter midten av det fjortende århundret var det nedgangstider grunnet svartedauden. I 1395 bygsler biskop Eystein prestegården til Ogmund på Grefsen på livstid på den betingelsen at han skulle bygge en ny stue på de gamle laftesteinene. Det fulgte med en nøye instruks om hvor stor denne stuen skulle være. Da ble det holdt tre gudstjenester i kirken helt opp til 1598, men kildene forteller at kirken lå i ruiner i 1820.

Prester i Aker i Middelalderen

Av de to første prestene i middelalderens Aker, er det lite opplysninger om, men noen få er kjent:

  • 1264 Kolbein
  • 1330 Gyrd
  • 1357 Lodin Ormssønn, han er nevnt som kannik, i Oslo i 1367. En kannik var en korsbror, en høyere geistlig som levde under en ordensregel. Seglet hans er bevart i den arnamagnæiske samling i København.
  • 1381-95 Peter Gudbrandsønn.
  • 1405 Tore som får et brev fra pave Gregor XII hvor paven pålegger abbeden i Hovedøya kloster å gi Tore et «kanonikat og en prebænde» i Oslo, altså en stilling som kannik, og inntekt av jordegods som tilhørte kirken.
  • 1413 Tord Torsteinssønn hvis segl også finnes i den arnamagnæniske samling i København.
  • 1435 Svein Jonssønn, men han døde ved kurien eller sentraladministrasjonen. To prester søkte på stillingen, men ingen av dem fikk den, og 26. juni
  • 1436 ble Nikolaus Stenssønn utnevnt til stillingen i dette prestekallet som må ha vært veldig fett. Det ble vurdert til tjue floriner i gull eller fire mark sølv i årlig inntekt.

Nedgangstider

Fra midten av 1300-tallet var det mange årsaker til at det gikk nedover med Oslo som by, og Norge som eget land. I 1319 kom vi i personalunion med Sverige. Håkon 5. døde, og hans datter Ingeborg som var gift med den svenske hertugen Erik Magnussons sønn, den treårige Magnus, arvet Norges krone samtidig som han ble valgt til svensk konge.

I 1450 ble vi forenet med Danmark, noe som svekket landet politisk og økonomisk. Fra 1349 og helt fram til 1448, herjet den store pandemien mannedauden i bølger med omtrent ti års mellomrom. Det var nedgangstider både i staten og kirken helt fram til reformasjonen i 1536. Det var også forfall i kirken i Roma hvor pavens pengebruk og vellevnet gjorde at det ble opprettet en ekstra pavestol i Avignon i slutten av 1300-tallet.

Det er få kilder om prester i Aker i mesteparten av denne tiden, men om biskopen i Oslo, den danske Anders Mus (1506-21), er det fortalt at han «ikke var synderlig skikket for sitt embede.»

Verre enda var at prosten i Mariakirken; Hans Olssønn «den næst fornemste av de geistlige i Oslo», slo seg sammen med høvedsmannen på Akershus og «de to førte, etter bispens sigende, et meget forargerlig liv sammen med noen av byens løse kvindfolk; prestene ved Mariakirken sloss og drakk saa tappert som nogen anden i byen, og bispen blev plaget på alle optenkelige maater». Til slutt klarte disse to «aa faa drevet han til «frivillig» aa oppgi sitt embede» i 1521.


I 1525 ble kanniken i Nidaros, Hans Ræff, beskikket til å fortsette som «superintendent» i det nye Oslo stift, som også omfattet Hamar bispedømme i 1541. Men ved innføring av reformasjonen i 1536, måtte Hans Ræff gå av. Han tok imidlertid kongens parti i den politiske og religiøse striden, og overlot formelt Oslo bispedømme med alle sine eiendeler til kong Christian III.

Reformasjonen

Offisiell innføring av reformasjonen i Norge var oktober 1536. Den kom utenfra, og hadde ingen basis i folket som den, for eksempel, til en viss grad hadde i Danmark. Christian III opphevet også det norske riksrådet, og dermed norsk selvstendighet. Aker kirke og godset ble lagt under slottsherren på Akershus. Vi ble en provins under Danmark og kirkens overhode var ikke lenger den fjerne paven i Roma, men kongen i Danmark. Men allerede i 1529 hadde daværende hertug, senere kong Christian III, sendt folk til Mariakirken i Oslo og ribbet den for klenodier og andre kostbarheter. Dette var bare forløperen til at alle kirkenes verdigjenstander ble tatt ut og sendt til København.

Når det gjaldt prestene, skulle de bli sittende i sine kall med sine inntekter, eiendommer og rettigheter «indtil man kan hjælpe almuen frem til bedre forstand i Guds ord. Det er ved aandelige midler at landet skal evangeliseres», skriver Den norske kirkes historie. Men de katolske bispeembetene ble avskaffet, deres slott, gårder, jordegods og rettigheter ble inndratt, og lagt under kronen eller kongen. Det samme gjaldt klostre med jordegods og øvrige eiendommer.

Anders Madssønn skal ha vært etterfølgeren til Hans Ræff, men om ham sier kildene at han ikke hadde noen stor betydning for kirken i Oslo. Men Frans Berg; 1548-80, og hans svigersønn Jens Nilssønn: 1580-1600, fikk gjennomført reformasjonen fullt ut, og fullt utdannede prester ble ansatt i alle prestegjeld.

Akers kirke etter reformasjonen

I tiden etter reformasjonen da alt kirkegodset ble lagt under kronen, ble Akers kirke betjent enten av slottspredikanten på Akershus slott, eller av en kannik eller en korprest - en prest som hadde plass i koret, i Oslo.


Senere ble kirken fast knyttet til slottspredikantembetet helt til 1823. En av de første prestene etter denne ordningen, var Mads Anderssønn. Den første protestantiske sogneprest i Aker var Hans Søfrenssønn. Han er nevnt både som sogneprest i Aker i 1574, og i 1577, og som slottspredikant på Akershus. Kort tid etter ble han også medlem av domkapitlet.

I 1584 tok han avskjed som slottspredikant, og flyttet til Oslo, men da han fortsatt gjorde krav på å beholde inntektene av Aker, ble han stevnet for herredagen i Oslo i 1585; herredagen var en institusjon hvor stattholderen, kanslere, enkelte lensherrer og lagmenn møtte, en slags forløper til dagens høyesterett. Der ble Hans Søfrenssønn fradømt kallet. Videre ble det bestemt at Akers sognekall alltid skulle være forenet med stillingen som slottspredikant da det til dette embetet bare «laa en saare ringe underholdning». Denne bestemmelsen ble stadfestet av kongen i 1587.

Peder Madssønn Morsing hadde stillingen fra 1585, og var også medlem av domkapitlet. Tidligere hadde han både vært rektor ved Oslo latinskole, og leilighetsvis også skolemester. I hans tid omtales også en kapellan- Oluf Pederssønn i 1594. Peder Morsing tok avskjed i 1609, og ble etterfulgt av en av hovedmennene for den katolske reaksjonen på innføringen av reformasjonen på Østlandet i denne tiden; mag. Christoffer Hjort 1610-13.

Katolisismen var ikke lett å forlate

Christoffer Hjort ble anklaget for herredagen i Skien i 1613. Siden hadde han en annen sak for den geistlige domstolen i Oslo. Hans familie var datidens store prestedynasti. Christoffer Hjort hadde studert ved universitetene i København, Rostock og Wittenberg hvor han skulle ha kommet under katolsk, nærmest jesuittisk påvirkning. Da han kom hjem til Oslo med magistertittel fra Wittenberg, ble han straks rektor ved Oslo skole, deretter sogneprest på Toten før han ble slottspredikant i Akershus og Aker i 1610.

Det verserte snart rykter om Christoffer Hjorts «skinhellighed». Christoffer Hjort, hans bror Jakob Hjort som var prest i Onsøy, samt noen andre som også skal ha vært «berygtet for aa være katolsk», ble fradømt kall, embete og prestedrakt, dernest for alle sine midler og formue samt odel og arv. Riktigheten av å dømme ham som konvertitt, syntes å være tvilsom. Han nektet for å være «papist» i et dokument fra 1613, dessuten var han gift, de katolske prestene skulle, som kjent, leve i sølibat.

Protestantismen vant

Biskop Nils satte Peder Olsen til å bestyre embetet etter Christoffer Hjort. Det er imidlertid spekulert i om biskopen selv hadde en finger med i spillet i Skien, og ikke minst Peder Olsen, uten at det ble bevist. Men den som ble ansatt i embetet etter Christoffer Hjort, var Søfren Rasmussen - 1614-23. Han er det ikke fortalt noe om, men etter ham kom Jens Olsen Pharo - 1634-30, hvis ettermæle sier at han var en skrøpelig prest.

En prest som satte markante spor etter seg i slutten av 1600-tallet, var biskop Jens Nilssønn, forfatter av en stor mengde visitasbøker, prekener, dikt og teologiske traktater både på latin og norsk. Biskop Jens var født i Oslo hvor han bodde mesteparten av sitt liv, han holdt to prekener i Akers kirke under sine visitas der; i 1579 og 1581.

Bybrann og forandringer

17. august 1624 ble det brann i Oslo, en brann som varte i tre dager. Ødeleggelsene var store, trehusene lå tett, og det var tid for å etablere de gamle planene om å legge byen under vern av kanonene på Akershus festning. Oslos borgerskap fikk ordre om å flytte over til den nye byen Christiania, innen påske 1625. Kong Christian IV kom fra København og var selv med å stikke ut grunnen for den nye byen.

For kirkens del betydde det at Aker kirke ble underlagt byen for en tid, og folk i Aker måtte reise til Oslo for å gå i kirken. Deres kirke ble nemlig tatt og forbeholdt borgere av Christiania, men allerede i 1639 var Christianias nye kirke ferdig, og Aker fikk tilbake den kirken bygden hadde hatt i nesten 600 år.

Aker kirke etter bybrannen

Henning Stockfleth var først slottsprest før han ble sogneprest i Aker i årene 1639-46. Senere ble han biskop i Christiania; 1646-64. Som mange av prestene, var han dansk. Han hørte til en rik sønderjydsk familie som spilte stor rolle, i byens første slektsledd. Han eide jordegods i Aker, på Manglerud og Rødtvet. Han arbeidet for å få et obligatorisk skolevesen. Det var nødvendig at barna lærte å lese Luthers lære, Bibelen og Luthers katekisme. Bøkene kom på dansk, noe som også gjorde, at det norske språket ble mer og mer påvirket av dansk. Biskopen i Akershus; Peder Hersleb – 1730-37, fikk innført konfirmasjonen i sitt stift i 1734, to år før den ble innført ved kongelig forordning.

Hvem som var prester i Aker etter 1646, er usikkert, Lars Ibsen Quisling var slottsprest 1665-1700, og Anders Borch 1700-1733. Det som er skrevet om begge disse, er at de var svært flinke til «aa øke embedets indtækter». Etter disse ble embetet ominnredet, grensene mot byen ble fastsatt i detalj, og Oslo ble lagt under hospitalsmenigheten; menigheten til kirken ved Oslo Hospital. Inntektene for to nye prester ble regulert, og det ble bestemt å bygge en prestegård for kapellanen ved Akers kirke.

Oluf Christian Bork ble slottsprest, og Otto Holmboe ble residerende kapellan i 1742-62 og sogneprest i 1742-62. Hans oppgave var først og fremst å få skikk på skolevesenet. Det ble etablert fem skoler med hver sin skolemester i Aker. Lov om undervisning i kristendom, lesning, skrivning og regning for alle barn som hadde mulighet for å møte på skolen, kom i 1729. Konfirmasjonsundervisningen var med på å påskynde etableringen av skolene.

Kirkelig vekkelse

Holmboes etterfølger, Johannes Green, var residerende kapellan i tiden 1742-1766, og sogneprest 1766-1771. Han var en virkelig vekkelsespredikant som fikk både menigheten i Akers kirke, og store skarer av mennesker fra Christiania til å strømme til kirken for å høre hans «herrnhutiske farvede opbyggelsesprækener».

Herrnhuterne eller De evangeliske Brødre, var en evangelisk sekt som var grunnlagt i Sachsen i Tyskland i 1727, med røtter i Jan Hus' reformbevegelse i Bøhmen på 1400-tallet. Herrnhuterne la sterk vekt på Jesu lidelse og død, og påvirket den pietistiske vekkelsen både i Norge og store deler av Europa senere. Fordi denne vekkelsen gjorde at kirkene i Christiania stod mer eller mindre tomme under Greens tid, fikk de mindre inntekter, og både Holmboe og biskop Dorph; 1738-58, klaget over Johannes Green til kirkeinspeksjonskollegiet, men det hjelp ikke.

Hans Nielsen Hauge

Eneste riktige bilde av Hauge? På en av Hauges reiser til Danmark ble det laget et maleri av han. Maleriet henger i Danmark. I ettertid er det antydet at øvrige avbildinger er sønnen brukt som modell Foto: Sogn Kultur- og historielag

Vekkelsen hadde festet seg mange steder i Aker, og den ble ikke mindre da Hans Nielsen Hauge kom dit i 1797 og 98. Hauge ble fengslet i 1798, men flere av embetsmennene i Aker stilte seg svært velvillige til ham. Claus Pavels som var slottsprest fra 1774-1807, nektet til og med å være med i undersøkelseskommisjonen mot Hauge i 1804. Han mente at «Hans Nielsen Hauge har stiftet langt mere Godt enn Ondt i Norge.» Hans Nielsen Hauge ble hans sognebarn og Pavels viet ham da Hauge giftet seg første gang.

«Saa ut som en simpel borgerkone»

Claus Pavels er spesielt kjent for sine «Dagbogs-Optegnelser». Her skriver han både om hvordan han selv oppfatter at hans prekener er, og dagligdagse bemerkninger for eksempel i tilknytning til avisen «Intelligensbladet», om grev Wedel, om «de svenske» og om Sverdrup. Om sitt besøk hos stattholderen, den svenske feltmarskalk Hans Henrik von Essen 12. januar 1815, skriver han om Essens kone at «Grevinden saa ut og tedde sig som en simpel Borgerkone og ingenlunde som en fiffig Grosserermadame, endnu mindre som en Frue, hvis Mand Kronprindsen kalder mon cousin.»

Pavels dagbøker er svært interessante som øyeblikkskildringer, fra vår første unionstid med Sverige. Det er tydelig at han pleiet omgang med byen Christianias øverste klasser.

Christiania og Aker - ett sognekall

I 1814 er Peter Christian Hersleb Kjershow ansatt som residerende kapellan i Aker, men fra 1823 til 1861, er Aker og Christiania slått sammen til ett sognekall, og Kjershow blir den første sogneprest for Aker og Christiania. Senere ble han biskop over «Nordland- og Finnmarken Stift», og i 1848 i Bergen.

Han blir etterfulgt av Iver Hesselberg. Han hadde vært prest i Grue, men første pinsedag 1823, da han talte for full trekirke der, brøt det ut brann i kirken og mange omkom. Dette gjorde at han ønsket å bli forflyttet. Ved siden av sitt sogneprestembete i Aker, var han en tid stortingsmann for Akershus amt.

I 1823 ble Aker eget prestegjeld med Oslo som anneks. I og med at byen Christiania vokste, ble det foretatt nyordning av kirkene i byen. Utfallet ble at Gamle Aker menighet ble opprettet ved kongelig resolusjon av 16. februar 1861. Sognet skulle omfatte «Alt hva der af det nævnte District ligger paa den vestlige side af Trondhjemsveien.» I 1846 ble Christian Nicolai Keyser utnevnt til sogneprest i Christiania og Aker, men han døde «efter to gange at have besteget Prædikestolen.» Da var det Gamle Aker kirke som var hovedkirke, for bøndene på Grefsen og Kjelsås.

Da Christiania by kjøpte Gamle Aker kirke i 1852, fikk Aker en ny kirke. Den ble reist på Kalvehaugen ved Ullevål, og ble vigslet av Christianias biskop Jens L. Arup 12. desember 1855. Fra da av sognet Grefsen, Kjelsås, Nydalen og Disen til den nye Vestre Aker kirke. Befolkningen økte, og det ble også bygget en ny kirke på Ulven; Østre Aker kirke, i 1860.1. mai 1861 fikk kirkene navn etter de nye sognene; Vestre og Østre Aker. Da sognet Disen til Østre Aker kirke.

Vestre Aker kirke

Vestre Aker kirke, fotografering i 1865. Foto: Broch, Jens Peter / Oslo Museum

Anton Wilhelm Fangen var Vestre Akers første sogneprest. Han var født i Kristiansand i 1799. Etter flere andre embeter, ble han sogneprest i Aker i 1847. Da menigheten ble delt i Østre og Vestre Aker, ble Fangen prest i Vestre Aker. Han var kjent for å ha stor innflytelse og var meget kunnskapsrik og veltalende. Han var med på å utgi teologiske skrifter og ble ridder både av Nordstjerneordenen og St. Olavs orden. Han døde i 1870. Anton Wilhelm Fangen var oldefar til forfatteren Ronald Fangen.

Da Anton Wilhelm Fangen døde, styrte hans personellkapellan – en prest som sognepresten ansatte og hadde ansvar for selv: Hans Peter Schnitler – til Jørgen Moe overtok i 1871. Han ble hedret, og er sikkert den av prestene i Vestre Aker som blir husket best, trolig på grunn av sin eventyrinnsamling og diktning.

Men menigheten verdsatte Jørgen Moe som en varmhjertet og omsorgsfull prest. Han skal ha uttalt at «Vestre Aker er en perle blant Norges Bygder, ret som en Gave fra Guds Haand, hva end vi Mennesker paa mangen Maade gjør den til.» Folk skal ha gått langveis fra for å høre Jørgen Moe. Han skal også ha arbeidet svært lenge og grundig med sine prekener. At han tok disse alvorlig, viser en bemerkning han skal ha sagt til sin hustru Sophie søndag 17. september 1871: «Jeg har prekt for overfyldt kirke og er træt.»

Første juledag 1875 holdt han sin avskjedspreken i Vestre Aker for å bli biskop i Kristiansand. I sin tid i Aker ble Jørgen Moe medlem av Det kgl. Videnskabernes Selskab i Trondhjem. Han ble også utnevnt til ridder og senere til kommandør av første klasse av St. Olavs orden «for litterær og gejstlig Fortjeneste.»

Johan Christian Heuch kom, sammen med Jørgen Moe, fra Bragernes i Drammen, og var Moes personellkapellan sammen med Gustav Margerth Jensen, født i Drammen i 1845. Etter kort tid ble han kalt til å være hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminaret. Han fikk alle stemmene ved avstemning om hvem som skulle bli biskop i Christiania, men ville ikke bli biskop. Han ble stiftsprost i 1902, med tok avskjed i 1911 for å arbeide med revisjonen av Landstads samlebok.

Christer Nygaard, født i 1825, fra Bergen, ble den tredje sognepresten i Vestre Aker. Han ble utnevnt i 1876 og trivdes svært godt i sitt embete som han tok avskjed fra i 1895. Flere prekensamlinger ble utgitt av ham sammen med noen andre.

Thore Godal

Thore Godal, fotografert 1901. Foto: L. Szacinski / Oslo Museum

Befolkningen økte i Vestre Aker, og Sagene og Uranienborg ble skilt ut som egne menigheter i 1877. Den fjerde sognepresten i Vestre Aker var Thore Godal. Han var født i 1856 og hadde vært personellkapellan i Vestre Aker fra 1885. Han ble konstituert som sogneprest etter Nygaard, og stod i embetet helt til han tok avskjed i 1928. Han er kjent for å ha fått tid til både hus- og sykebesøk. Interessert i skolen, var han også. Om sommeren hadde han svært populære hagefester i prestegården. Han skal ha vært meget gjestfri og svært godt likt; hjelpsom og snill.

Menigheten fortsatte å vokse, og allerede i 1906 ble Ullern skilt ut fra Vestre Aker sogn. Bedehusene i Maridalen og Nydalen ble innviet til kirkelig bruk i 1900. Godal var en drivende kraft i byggingen av Nydalen bedehus. Grefsen fikk en ny kirkegård på Utsikten vest for Grefsen skole, og Oslo kommune bygde et gravkapell der. Godal tok avskjed i 1928.

Første sognepresten på Grefsen

Den femte sognepresten i Vestre Aker, var Wilhelm Christian Magelssen. Han kom etter Godal. Han var kirkestatsråd i regjeringen Lykke i 1926. Men Magelssen var svært syk, og døde allerede i 1930. Grunnet ny menighetsdeling, ble det ingen ny sogneprest i Vestre Aker som hadde fem kirker i tiden 1932 til 1937: Vestre Aker, Maridalen, Nydalen, Ris og Holmenkollen. Da det ble flere kirker, trengtes det også flere prester. Allerede i 1906 hadde Vestre Aker kirke fått en kallskapellan: Schreiner, han bodde på Grefsen.

Fra 1932 til 1937 var det fem prester i Vestre Aker: sogneprest, kallskapellan, tredjeprest og to hjelpeprester. Imidlertid ble Vestre Aker delt i tre menigheter; Vestre Aker, Ris og Grefsen.

I 1912 fikk Vestre Aker en hjelpeprest, han ble tredjeprest i 1928. Hans fulle navn var Ole Syversen Fodnes. Han var født i Nord-Aurdal i Valdres 23. august 1882. Det viste seg at han skulle få stor betydning for Grefsen menighet. Ved delingen av Vestre Aker menighet i 1937, ble han den første sognepresten i Grefsen.

Sogneprest Fodnes og overlærer Stokke i skolegården på Grefsen skole, fra tidlig 1950-årene. Foto: Gudveig Henryette Aaby

Egen kirke og egne prester på Grefsen

Oslos biskop Eivind Berggrav innviet Grefsen kirke 3. mars 1940, en kirke biskopen selv hadde lagt ned grunnstenen til 23. september 1938. Han kalte kirken «Det levende håbs kirke.» Først i prosesjonen av sogneprester fra de tidligere akerkirkene, gikk biskopen selv, og i første rekke bak ham, gikk sogneprest Fodnes ved siden av hjelpeprest Aarflot i Grefsen kirke. De bar de hellige karene og bøkene inn til sin plass på alteret. Fodnes leste også den første bønnen.

Grefsen kirke. Foto: Karl Andreas Kjelstrup

Kirken

Grefsen kirke var tegnet av kommunearkitekt Georg Greve og i funkisstil. De tre klokkene i tårnet var støpt på Ole Olsen & Sønns klokkestøperi på Nauen i Vestfold. Den største av dem; Fredsklokken veier 1140 kilo og er kalt Vox angelorum: Englenes røst. Den nest største som veier 700 kilo, har fått navnet Sancta Maria etter Jesu mor, og den minste på 340 kilo, er Sancta Margareta etter den hellige Margareta av Antiokia som skal ha lidd martyrdøden i 290, bare femten år gammel. Kirken i Maridalen og dalen har navn etter henne. På alteret stod det bare et enkelt kors. Teppet med kristusmonogrammet kom senere, og glassmaleriet som pryder alterveggen i dag, var bestilt til jubiléet i 1965, men på grunn av dårlig økonomi i kommunen, kom det ikke før våren 1968. Det er laget av maler, grafiker og glassmaler Oddmund Kristiansen; 1920-1997.

Mer om Ole Syversen Fodnes

Grefsens første sogneprest, var lærer både ved Oslo Lærerskole og Diakonhjemmet ved siden av å være prest. Han var levende interessert i samarbeid mellom kirken og skolen, noe det gamle amatørfotografiet fra skolegården i Grefsen skole, viser. Fodnes var svært godt likt av sine sognebarn. Sammen med de fleste andre prestene i vårt land, nedla prestene i Grefsen menighet også sine embeter i 1942, grunnet det nazistiske styret. Nå ble de ikke lenger lønnet av staten, men innsamlinger i menigheten dekket prestelønningene, og gudstjenestene fortsatte. Sogneprest Fodnes ble likevel arrestert 10. november 1943. Han ble tatt som gissel, og satt på Grini til 27. januar 1945.

Fodnes sognekall var stort, grenset til Hakkloa og omfattet Maridalen, Brekke, Solemskogen, Movatn, Kjelsås, Grefsen og Nydalen. Han var sogneprest i Grefsen til han gikk av med pensjon som syttiåring 23. august 1952. I hans avskjedsdokument av 11. juni 1952 takker daværende biskop i Oslo, Johannes Smemo, Fodnes for hans «lange samvittighetsfulle og dyktige tjeneste». Han døde 9. desember 1954. Grefsen menighet reiste en minnestøtte over ham på Vestre Aker kirkegård, noe som må ha vært helt i tråd med biskopens avskjedsord.

Organisten

Magne Elvstrand var organist hele den tiden Ole S. Fodnes var sogneprest i Grefsen, og lenger. Han var meget godt kjent i menigheten. Han var født 17. februar 1914 i Østre Gausdal. I tillegg til å være organist, var han cembalist og pianist. Han var organist fra kirken ble innviet til 1967, altså i 27 år. Både han og hans kone var svært aktive i menigheten, han dirigerte Grefsen Motettkor, hun plukket ut egnede elever på Grefsen skole og underviste dem i opplesning av dikt.

Magne Elvestrand var en kapasitet i sitt fag. Bare atten år gammel ble han konstituert domorganist i Oslo til hans lærer, Arild Sandvold, tiltrådte stillingen sommeren 1933. Ved 200 årsjubiléet for Bachs død, spilte han alle Bachs orgelverk i Grefsen kirke. Han sluttet i 1967 for å bli organist i Trefoldighetskirken, en av landets største kirker med sitteplasser til 1200 og en meget populær konsertkirke. Han var amanuensis i orgelmusikk på Musikkonservatoriet, nå Norges Musikkhøgskole fra 1942 til 1981, og utgav både korkomposisjoner og arrangementer.

Hjelpepresten

Olav Aarflot var Grefsens første hjelpeprest, innsatt av biskop Eivind Berggrav mai 1938 i Maridalen kapell. Olav Aarflot var født i 1902. Tidligere hadde han vært misjonær i Hunan i Kina. Der ble hans og hans kone Maries sønn senere biskop og preses i den norske kirke, Andreas, født i 1928. To år etter fikk paret en datter som ble kalt opp etter Olavs oldemor, salmedikteren Berta Kanutta. I 1938 bosatte familien Aarflot seg i Kastanjeveien på Grefsen, da hadde familien fått ett barn til, Anne-Marie. I 1948 gav Olav Aarflot ut en bok om musikk i Kina.

I 1952 ble en rekke hjelpeprester konstituert som kallskapellaner, og i 1952 – 1958 var Aarflot kallskapellan, en stilling som ble omgjort til residerende kapellan i 1957. Siden familien Aarflot bodde i menigheten, gikk barna på skole der.

Andreas gikk ut fra Grefsen kommunale høyere almenskole, som den videregående skolen het den gang, med skolens beste karakterer i 1946. Han studerte teologi og, som ferdig feltprest, vikarierte han gjerne for sin far som underviste i religion, på skolen han hadde gått på, og vikarierte også i kirken når det trengtes, for Olav Aarflot var dessverre mye syk. Anne Marie var primus motor i det kristne skolelaget på Grefsen realskole og gymnas, skolen hadde skiftet navn igjen, da hun gikk der. Alt dette gjorde at grefsenbeboerne fikk et veldig nært og godt forhold til Olav Aarflot og hans familie. De hadde også et åpent hjem for alle barnas venner. I 1963 sluttet Olav Aarflot i Grefsen menighet, etter eget ønske. Han døde i 1971 og fikk ikke oppleve 24. april 1987 da sønnen holdt bispevisitas i kirken hvor han hadde arbeidet i mange år. Olav Aarflot var også konstituert sogneprest i tiden 25. august 1952 til 31.oktober 1953.

Ny sogneprest

Nils Øritsland, født 24. juni 1901 i Haugesund, ble utnevnt til sogneprest etter Ole S. Fodnes allerede 17. oktober 1952, men overtok embetet først 1. november 1953. Han kom da fra å være residerende kapellan i Frue også kalt Hetland menighet ved Stavanger. Nils Øritsland var gift med Anette Malene født 31. mai 1902 (les mer om familien og se bilde her). De hadde gått sammen på gymnaset i Haugesund. Anette var ferdig utdannet lege i 1929, og da giftet de seg. Ulik mange prestekoner, hadde hun en travel hverdag. Hun praktiserte sitt legeyrke utenfor hjemmet, både da Nils Øritsland var sogneprest i Kjelkvik og Måsøy nordpå, og da han var prest i Hetland.

Anette Øritsland hadde privatpraksis på Tasta ved Stavanger i en tid med mange sykdommer, men var også kvinnesakskvinne og fikk tillatelse til å kjøpe bil i 1952. Familien fikk etter hvert seks barn. Allikevel hadde de et stort og gjestfritt hjem, både i Finnmark, på Tasta og på Grefsen. Den yngste av barna, Harald, døde, bare tre år gammel, i 1944. I Oslo var Anette Øritsland skolelege på tre til fire skoler.

De tre yngste barna, Einar, Marit og Nils Are ble med til Oslo, og Marit og Nils Are fullførte sin artium på Grefsen gymnas. Marit ble straks ledende i det kristne skolelaget, og den godkjente ominnredede presteboligen på hjørnet av Morellbakken og Glads vei, stod alltid åpen for møter i skolelaget og for venner. Av de tre barna som fulgte med til Oslo, ble den eldste, Einar, prest som sin far. Han endte opp som sogneprest i Strømsø i Drammen, etter blant annet å ha arbeidet som prest og sjelesørger, på Lier psykiatriske sykehus.

Marit studerte realfag på Universitetet i Oslo og siden i Bergen, hvor hun ble lektor og arbeidet i skolen til hun gikk av med pensjon. Hun er den eneste som lever, av alle de seks barna nå. Både Nils Are, som giftet seg med sin skolevenninne fra Grefsen, og den eldste av guttene; Torger, var realister. Torger ble en meget kjent maritim forsker ved Norsk Havforskningsinstitutt og Nils Are, som også var realist, ble en meget anerkjent polarforsker. Han var også direktør for Norsk Polarinstitutt i en periode, og professor II ved Universitetet i Oslo. Han rakk også å forfatte omtrent 140 publikasjoner, og fikk Nansenprisen for fremragende forskning i Arktis. Sønnen Olav ble en dyktig ingeniør. Det var bare Einar som fulgte i sin fars fotspor, de andre fire ble realister.

Nils Øritsland var sogneprest i Grefsen menighet i tretten år, og gikk av for aldersgrensen 1. juni 1971. Han døde 13. september 1974. I nekrologen som Vort Vel, avisen til velforeningene i det tidligere Vestre og Østre Aker utgav, står det i nekrologen om ham 25. oktober 1974 at «Et elsket og avholdt medmenneske har gått bort.» Videre er det referert at da residerende kapellan Knut Larsen som forrettet ved begravelsen talte, sa han blant annet at det som var særmerket for Nils Øritsland var: «Ydmykhet. Ydmykhet overfor Gud og mennesker og ikke minst overfor tjenestens storhet.»

Jon Hasle skriver i Talefoten: «Jeg forbinder Øritsland umiddelbart med to ord: kjærlighet og inderlighet. Øritsland var elsket av sin menighet, og var selv glad i oss alle. Ved denne stillferdige kjærligheten fikk han bety så mye for svært mange av oss.» Jon Hasle forteller at omtanken for menigheten viste seg også i at Øritsland hadde årlige samlinger hjemme hos seg for bladbærere i menigheten.

Osvald Granborg

Osvald Granborg. Foto: Privat/Utlån

Osvald Granborg, født 26.12.1909 i Hetland, var ferdig med studiene på Menighetsfakultetet i 1935 og ordinert i 1936. Han var gift med Edel Borgny Therese Ulsrud. Han hadde vært prest i Vest-Telemark og senere i Drangedal, og Ålesund, og ble utnevnt til residerende kapellan i Grefsen menighet 5. april 1963 etter å ha vært sogneprest i Odda siden mars 1956. Det var domprost Fredrik Knudsen som innsatte ham, 1. september.

Granborg hadde vært i Odda «bare» i sju og et halvt år, et sted hvor han hadde hatt flere varierende arbeidsoppgaver som å være sykehusprest, undervise på gymnaset og inspeksjon i religionsfaget. Men familien på Østlandet og en svigermor som var blitt enke, gjorde at Granborg søkte seg til Grefsen, et sted med en flott kirke og en velfungerende menighet. Han kjente Oslo fra før, for hans første stilling hadde vært som prest i Gamlebyen kirke, hvor også hans datter Elisabeth var begravet på gravlunden. Hun døde av leukemi bare ett år gammel.

Dessverre var det ingen prestebolig for familien Granborg på Grefsen. De ble henvist til de nybygde høyblokkene på Enerhaugen, ganske langt unna kirken. Men heldigvis ble det bygget en prestebolig på kirkens østside, mot Gamle Kjelsåsvei. Der flyttet familien Granborg inn, og både Granborg og hans kone engasjerte seg i menighetsarbeidet. Høsten 1964 tok hun, blant annet, initiativ til og ble leder for, hyggekvelder for kvinner i menigheten.

For Granborgs datter Anne, den yngste av tre døtre, skulle denne flyttingen få betydning for resten av livet. Hun pleide å parkere sykkelen sin på et egnet sted i kirken hvor det da var kommet en ny og ung organist som stadig øvet på orgelet - Harald Herresthal. Det gikk som det kunne, det oppstod søt musikk mellom prestedatteren og organisten, og paret giftet seg i Grefsen kirke i 1969.

Søt musikk i Grefsen kirke, mellom Anne Granborg og Harald Herresthal, som giftet seg i 1969, i samme kirke. Foto: Privat/Utlån

Harald Herresthal, født i Tyskland 15. januar 1944, ble organist i Grefsen kirke i 1967, sluttet i 1973 og ble organist i Majorstuen kirke i 1974. Han var i tillegg først amanuensis, så professor og senere rektor ved Norges Musikkhøgskole. Han er også komponist, forfatter og medlem av en rekke musikkutvalg. Han har vært medarbeider ved flere nordiske og internasjonale konferanser, utstillinger og utgivelser. I 2003 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universität der Kunste i Berlin. Han var en verdig avtaker etter Magne Elvestrand, men ble dessverre bare seks år i Grefsen kirke.

Fra Anne Granborg og Harald Herresthals bryllup, i Grefsen kirke i 1969. Foto: Privat/utlån

Videre om Osvald Granborg

Det skulle ikke bli så mange årene Grefsen menighet fikk beholde sin velfungerende og avholdte kapellan Osvald Granborg. Da Nils Øritsland gikk av med pensjon, hadde mange i menigheten tatt det for gitt at Granborg skulle overta sogneprestembetet etter ham, men slik fungerte selv ikke det kirkelige byråkratiet. Allerede 22. oktober 1971 ble Granborg, etter egen søknad, utnevnt til sogneprest i Jeløy, Moss, bare vel tre måneder etter Øritslands avskjed.

Selv om Osvald Granborg ikke hadde sin beste tid på slutten av sitt virke i Grefsen menighet, skriver han i kallsboken: «Jeg ser tilbake på 8 rike år i Grefsen menighet. Det har vært godt å virke i Grefsen menighet. I Grefsen kirke har vi hatt flere familiebegivenheter, brylluper og dåp. Jeg takker Gud for årene i Grefsen menighet og ønsker Guds velsignelse over den.» Osvald Granborg døde i 1989.

Johan Johnstad

Johan Johnstad, født 10. desember 1905 i Bergen, ble beordret av departementet til å overta stillingen som sogneprest i Grefsen, etter Nils Øritsland 3. september 1971. Han hadde vært sogneprest i Narvik fra 1964 i tillegg til en lang karriere både som prest og lektor ved Bergen offentlige lærerskole. Fra 1964 var han sokneprest i Narvik, men departementet så seg nødt til å forflytte ham, og mente at Grefsen ville «tåle» ham i noen år. Dessverre tok byråkratiet feil.

Forflyttingen kostet menigheten både Osvald Granborg og etter enda noe tid, organist Harald Herresthal som var en stor kapasitet innen musikklivet i Oslo, og også et stort tap for Grefsen menighet. Johan Johnstad skal ha vært en god taler og en meget kunnskapsrik person. Det faktum at han gav ut flere bøker med bibelske og kirkelige emner, kan tyde på at han kanskje heller skulle ha fortsatt som lærer og forfatter, enn som menighetsprest. Det å arbeide med mennesker, er ikke alltid det samme som å arbeide med skrifter. Johan Jonstad gikk av med pensjon 30. september 1975. I kallsboken skriver han likevel om tiden på Grefsen: «Det var meg en glede å få min siste tjenestetid under forhold jeg kjente så godt fra mine første 15 presteår.» Han hadde vært hjelpeprest i Vestre Aker og senere i Ris menighet fra 1932 til 1947.

Knut Larsen

Knut Larsen var født i Nydalen i 1924. Han bodde i Tverrvei 2, tok realskoleeksamen på Grefsen kommunale høyere almenskole, og arbeidet på spikerverket samtidig som han leste til artium om kvelden for deretter å studere til prest på Menighetsfakultetet. Han giftet seg med Synnøve fra Korsvoll. De møttes i Nydalen bedehus allerede da de var 14 og 17 år gamle. Alt dette var med på å gi dem begge sterke bånd til Grefsen menighet, hvor Knut Larsen ble residerende kapellan i 1972 og sogneprest i 1975. I årene etter at han ble uteksaminert ved Menighetsfakultetet i 1952, hadde Knut Larsen arbeidet for Det norske Misjonsselskap i Tromsø, og fra 1958 var han hjelpeprest og senere kallskapellan i Jar menighet, hvor sønnen Haakon og den yngste datteren ble født og vokste opp, henholdsvis i 1956 og 63. Familien Larsen hadde også en eldre datter, født i 1953.

Hele familien Larsen var svært aktive i menigheten. Da han var kallskapellan, bodde Knut Larsen og familien i boligen som var bygget i Osvald Granborgs tid, i Gamle Kjelsås vei, men da han ble sogneprest, måtte familien flytte til det store hvite huset på hjørnet av Glads vei og Morells vei, det var kommunens eiendom og bolig for sogneprestene. Synnøve Larsen var det som sønnen Haakon kaller, en god gammeldags prestefrue. Hun var svært aktiv i menigheten, noe som også preget hennes mann. Det var knapt noen i menigheten som ikke visste hvem sognepresten var, i Knut Larsens tid. Haakon forteller at faren var beskjeftiget med menighetsarbeid hver kveld, han «bygget menighet».

Haakon Larsen selv var en meget engasjert mann, tidligere særlig i ungdomsarbeidet i menigheten. Han stiftet og ledet forskjellige gutte- og ungdomsklubber helt fra 1973. Han er veldig engasjert, og evner å få folk med seg med sin naturlige væremåte, og ikke minst ved sang og spill. Mange, mange av de som har vært med i Haakons klubber, kan ikke få fullrost ham. Han arbeider fortsatt i menigheten, blant annet for funksjonshemmede, og bor på Grefsen fortsatt.

Knut Larsen førpensjonerte seg i 1990 grunnet sykdom. Han døde 2. juni 1992. Hans kone Synnøve bodde på Grefsentunet i mange år før hun døde i 2021. Naboene der karakteriserer henne som et elskelig menneske.

Leiv Sigurd Gundersen

Leiv Sigurd Gundersen var født i 1934 i Bergen. Han gikk på Menighetsfakultetet og ble ordinert til prest i 1960. Han var gift med Iren Breivik som var intensivsykepleier. De fikk to barn med flere års mellomrom, en sønn og en datter. Datteren gikk i morens fotspor og ble sykepleier på Aker sykehus hvor moren også arbeidet.

Leiv S. Gundersen hadde blant annet vært sjømannsprest i Gøteborg og New York før han kom til Grefsen og ble residerende kapellan i 1976. Det fortelles at Gundersen var svært godt likt av alle som holdt til i sjømannskirken i Gøteborg. Han hadde veldig god kontakt med dem. Han forlot Grefsen menighet for å bli sogneprest i Rælingen i 1984. Der var han til han ble pensjonist i 1998.

Svein Raddum

Svein Raddum, født 9. mai 1940 på Østre Toten, var sønn av presten Sverre Oscar Raddum og Asta Emilie Syversen. Han var gift med avdelingsleder Ann Odny Raddum. De fikk fem barn: Cecilie, Sverre, Øydis, Eila og Tonje. Raddum studerte ved Menighetsfakultetet og ble ordinert prest i 1968. Samme året ble han feltprest i Tana og residerende kapellan i Tromsøysund fra 1973. I 1976 ble han feltprest i Vågå og senere feltprest i Libanon fra 1982 – 1983. Han fikk Vernepliktmedaljen og FN-medaljen for sitt virke for den norske FN-bataljonen i Libanon.

Da Svein Raddum ble residerende kapellan i Grefsen i 1985, sies det at han nesten var utnevnt på forhånd, for omtrent alle søkerne var fra Hamar bispedømme, og biskop Georg Hille anbefalte ham. Fra 1990 til 1999 var Svein Raddum sogneprest i Grefsen. Han er kjent som en meget folkelig prest, og godt likt av menigheten. Han spilte baryton i Garderobefosilene, hvor han også var meget godt likt.

Da han sluttet i Grefsen menighet for å bli sogneprest på Svalbard i 2000, «spilte» Garderobefosilene ham dit, og likedan spilte de ham hjem til Norge da han sluttet på Svalbard etter noen år. Han pensjonerte seg i 2005 grunnet svekket hørsel. På Svalbard deltok han i kirkens faste sammenkomster tirsdager og fredager, sammenkomstene var viktige treffpunkter, for de som bodde på Svalbard. Han var også svært godt likt av folkene på Svalbard, lett som han var å ha med å gjøre. Han rakk også å være med å utgi et undervisningsopplegg mot hærverk på kirkegårder i 1992.

Etter Svalbard og som pensjonist, var Raddum vikar forskjellige steder i Finnmark i tre år. Han og hans kone bosatte seg på Gran på Hadeland, da de ble pensjonister, men da den yngste datteren som bodde i Tønsberg, fikk trillinger og hadde ett barn fra før, flyttet de til Tønsberg for å hjelpe til med trillingene. Svein Raddum ble etter hvert svært syk og døde 29. september 2019. Han ble bisatt i Tønsberg domkirke og blant minneordene om ham skriver Liv og Geir Hegerstrøm, kateket i Grefsen kirke i Raddums tid: «En ekte prest og et ekte medmenneske for alle.» Slik blir Svein Raddum husket av beboerne i Grefsen menighet.

Tre prester og en kateket

Fra 1. oktober 1994, fikk Grefsen menighet en ekstra prest, kapellan II. Tidligere hadde den fått en kateket. Trefoldighetskirken ble nedlagt, og en prestestilling der ble overført til Grefsen. Slik ble det tre prester og en kateket i Grefsen menighet, noe det også er i dag. Det har vært flere i stillingene som kallskapellaner i Grefsen menighet, etter denne tiden, noen i ganske kort tid. Derfor er det videre bare tatt med de som har hatt sitt virke her i mange år, nemlig sogneprestene.

Trygve Magelssen

Trygve Magelssen. Foto: Privat/Utlån


Trygve Magelssen, født 2. mai 1949 i Oslo, var sønn av Finn Magelssen, tidligere klokker og diakon i Grefsen kirke fra 1951 til 1989. De første årene bodde Finn Magelssen med kona, Ingrid, og barna Trygve og Randi i Maridalen. Da var han også kirketjener og klokker i Maridalen kapell. Fra 1959 var han klokker i Grefsen kirke og diakon i hele sognet. Finn Magelssen var meget godt kjent av mange her i menigheten, han var ofte å se syklende rundt på Grefsen for å stelle og pleie syke i hjemmene. Han var svært aktiv på mange fronter i menigheten. Gjennom sin far ble Trygve Magelssen kjent med menighetslivet, og ikke minst prestene i menigheten. De første årene av livet bodde Trygve Magelssens familie innenfor menigheten ved Tømte i Maridalen, men i 1954 flyttet de inn i nytt rekkehus i Selvaag-byen på Veitvet.

Trygve Magelssen tok latinlinjen på Grefsen Gymnas før han studerte teologi ved Universitetet i Oslo hvor han ble cand.theol. I 1975 ble han ordinert til prest. Han husker godt at sogneprest Knut Larsen inviterte han til å holde sin første preken i Grefsen kirke 2. juledag det året. Han giftet seg med Alfhild født Jørgensen. Hun er lektor og underviste på KG eller Kristelig Gymnasium den tiden de bodde på Grefsen. De har sønnen Morten som arbeider med medisinsk etikk, ved Universitetet i Oslo i dag. Han er i tillegg professor II på Menighetsfakultetet med undervisning i bioetikk.

Etter å ha vært feltprest i Harstad og residerende kapellan i Frogner i Oslo i 1977-85, ble Trygve Magelssen sogneprest i Sel og prost i Nord-Gudbrandsdalen i årene 1985 til 2000. Han tok sjelesorgfaglig utdanning ved Modum Bads nervesanatorium i 1997 til 1998. I 2000 kom han som sogneprest, til Grefsen hvor han hadde blitt utnevnt til i 1999, og begynte i 2000. Å komme til Grefsen var litt som å komme hjem for ham; det ble mange gjensyn med mennesker og en kirke han var blitt kjent med, under oppveksten.

Trygve Magelssen forteller at han gledet seg over den gode oppslutningen om gudstjenesten i Grefsen og utallige møter med mennesker i ulike livssituasjoner både i forbindelse med kirkelige handlinger, samtaler ved livets korsveier, og gjennom tjenesten på institusjonene. Han berømmer også den store frivilligheten i menigheten og de mange engasjerte menneskene som påtok seg ulike oppgaver, også i forbindelse med gudstjenestene.

I 2015 feiret menigheten Grefsen kirkes 75-årsjubileum. Da var Trygve Magelssen med på å lage en jubileumsutstilling med tekst og bilder på «roll-ups» i kirken og menighetssenteret. Grefsen kirkes historie ligger nå på nettet, tilgjengelig på menighetens hjemmeside.

1. september 2014 ble Trygve Magelssen seniorprest i Grefsen etter egen søknad. Kapellan Sigmund Akselsen tok over som sogneprest, og oppgavene i menighetsrådet, og Trygve Magelssen kunne konsentrere seg mer om de andre arbeidsområdene. Han var seniorprest til 2017 da han gikk av med pensjon. Boplikt for prestene falt bort 1. september 2015, men den tidligere presteboligen som ble bygget på Osvald Granborgs tid, og av menigheten på grunn bygslet av Oslo kommune, leies nå ut til menighetens kantor, Erlend Fagertun.

Familien Magelssen hadde skaffet seg en leilighet på Grefsen, men siden Alfhild Magelssen er fra Larvik, kjøpte de et hus der hvor de nå bor mesteparten av året. Leiligheten på Grefsen har de beholdt. Trygve Magelssen har fortsatt en del gudstjenester og gravferder både i Oslo og Larvik. Høsten 2019 jobbet han som sjømannsprest på Costa del Sol og høsten 2020 vikarierte han i Gudbrandsdalen. Sønnen med svigerdatter og tre barnebarn, bor på Grefsen. Folk med tilhørighet til Grefsen menighet flytter ofte ikke gjerne derfra, og Trygve Magelssen har fortsatt bånd til området.

Sigmund Akselsen

Sigmund Akselsen. Foto: Gudveig Henryette Aaby

Sigmund Akselsen, født i Oslo 27. april 1967, vokste opp i Kristiansand. Han tok eksamen ved menighetsfakultetet i 1994 og ble ordinert til prest i 1996. Fra 1996 til 2001 var han kapellan i Meløy, og fra 2001 til 2007 ungdomsprest i Jar. Han er gift med Anne-Grethe Akselsen. De har tre døtre: Martine, Pernille og Josefine.

I 2007 ble Sigmund Akselsen kapellan II i Grefsen menighet, og sogneprest i 2014. Først bodde familien i kommunens hus i Arilds vei, så på Lilloe Terrasse, men da barna ble store, flyttet foreldrene til leilighet på Løren. Han trives i menigheten, hvor han er en meget aktiv prest. Hans kone dirigerer korene SingAlong, for mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse i Oslo og omegn. Døtrene er aktive i ungdomsarbeidet, og medvirker i gudstjenestene. De har vært både kirketjenere og medarbeidere i kirken, Martine går i sin fars fotspor og studerer på Menighetsfakultetet.

Sigmund Akselsen er også av de prestene som har stor tilhørighet til menigheten, gjennom sin kone som har sterke familiære røtter, på Grefsen. Han fremhever kirkens vakre beliggenhet og den flotte staben sin. Grefsen kirke er også en av byens best besøkte, «på topp tre». Han er opptatt av å formidle evangeliet i ord og handling i en åpen og tilgjengelig kirke. Han nevner at han liker godt å være sammen med barn og unge og er med i konfirmantarbeidet. Det var stor glede hos speiderne i Hiet da de skulle være med under høsttakkefesten i kirken, og sognepresten møtte opp på speidermøtet for å bli kjent med dem på forhånd.

Sigmund Akselsen har en stor stab å lede. I tillegg til de tre prestene er det 12 ansatte på forskjellige områder i kirken og menighetsarbeidet. Menigheten driver frivillighetssentralen og barnehagen, det er flere kor og mange aktiviteter for alle aldre og mange interesser i menigheten. I tillegg er det mange frivillige i menigheten som har fått mange tilhørere, men en forholdsvis begrenset utstrekning som menighet, nå. Dessverre for Grefsen menighet, forlater Sigmund Akselsen Grefsen kirke i løpet av 2021 for å bli prost i Søndre Aker prosti, en stor forfremmelse for ham.

Grefsen menighets område i 2021

Mens antall beboere har økt, har omkretsen snevret inn i Grefsen menighet. 3. oktober 1958 ble Tonsen menighet opprettet og Torshov menighets grenser fastlagt. I 1965 ble Nordberg menighet opprettet av deler av Vestre Aker og Grefsen menighet. Ved denne reguleringen gikk Brekke, Maridalen og Nordmarka over fra Grefsen til Nordberg menighet. Grefsen fikk beholde Sørbråtenskogen med Sørbråten kapell på Snippen. Men allerede i 22. april 1966 fastsatte departementet at Sørbråten distrikt skulle overføres til Maridalen kapelldistrikt, og dermed gikk også denne delen av Grefsen menighet inn i Nordberg prestegjeld.

Ved kongelig resolusjon av 1971 fastsatte departementet at Grefsen menighet skulle gå over fra å tilhøre Vestre Aker prosti til Torshov, som ble nytt. Dette prostiet omfattet menighetene Torshov, Sagene, Lilleborg, Sofienberg, Paulus, Grefsen, Sinsen og Tonsen.

Men i 2011 ble Grefsen kirke overflyttet til sin opprinnelige tilhørighet i Vestre Aker domprosti, og er nå igjen under dette sammen med Vestre Aker, Bakkehaugen, Majorstuen, Skøyen, Ris, Nordberg, Maridalen, Ullern, Røa, Sørkedalen og Voksen. Slik sett er ringen sluttet, og historien om oppdelingen av menigheten av området til Akers gamle kirke er tilbake der den begynte.

Kilder:

  • Aftenposten 4. mars 1940.
  • Akers historie av Dr. Edv. Bull, Kristiania 1918.
  • Claus Pavels´ Dagbogs-Optegnelser 1815 – 1816, Christiania 1867.
  • Familien Øritsland, av Inge Bø, Tasta Historielag 2014.
  • Gamle Aker kirke; Festskrift ved kirkens 900 årsjubileum. Redigert av Sverre Skjelbæk. Alvheim & Eide 1980.
  • Grefsen kirke 25 år, 1940 – 1965, jubileumsskrift som nr. 5/1965 av Menighetsbladet, redaktør lektor Haakon Johnsen.
  • Grefsen kirke 50 år, 1940 – 1990, utgitt av Grefsen menighetsråd, redaksjon Harry Lagert, Gudrun Sivertsen, Egil Eikvil, Forlagssats as.
  • Grefsen kirke 1940 – 2015 og den lange forhistorien, Grefsen menighetsråd 2015, tekst- og bildekavalkade, redaktør Øivind Østang. Allkopi 2015.
  • Kaldsbog for Grefsen Prestegjeld, Sem & Stenersen A/S, Oslo 1933.
  • Norges historie, bind 4 og 5, redaktør Knut Mykland, J. W. Cappelens forlag A.S, 1977.
  • Prester i den norske kirke og andre teologiske kandidater, Forlaget Land og Kirke, Bergen 1974.
  • Prester i den norske kirke og andre teologiske kandidater, utgitt av Den norske presteforening, Verbum forlag 2000.
  • Vestre Aker kirke 1855 – 1955 red. Hartvig C. Gjesdahl med flere, Lutherstiftelsen 1955.
  • Muntlige og skriftlige kilder, mange takk til dere: Anne Herresthal, født Granborg Oslo. Trygve Magelssen, Larvik.

Muntlige kilder:

  • Sigmund Akselsen, Oslo, mange takk også for utlån av viktig kildemateriell
  • Svein Ekeli, Oslo
  • Jon Andreas Hasle, Oslo
  • Haakon Larsen, Oslo
  • Ann Odny Raddum, Tønsberg
  • Elin Marie Ødegaard, Oslo

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Nyhetsbrev:

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Nordre Aker Budstikke bruker cookies (informasjonskapsler) til å personalisere annonser og forbedre nettstedet. Ved å benytte nettstedet aksepterer du at vi kan sette cookies i din nettleser.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...