Nordre Aker Budstikke

Nordre Aker Budstikke

Historien:

Hjemmelaget tivoli på søndag, 100-års jubileum neste år

Når lederen sier: Vær beredt, hva svarer speideren da? Historielagets Gudveig Henryette Aaby forteller fra den spede speiderstarten i området i 1920, og frem til i dag.

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 02.06.2019 kl 11:19

Denne saken om Kjelsåsspeiderne og deres historie, sto først på trykk i Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalens medlemsblad: På Jakt og Vakt. Nordre Aker Budstikke får dele saken, skrevet av lagets Gudveig Henryette Aaby.

En gammel institusjon

Kjelsåsspeiderne er en gammel bevegelse i vårt nedslagsfelt, de fyller hundre år til neste år. De har sin opprinnelse i en verdensomspennende virksomhet, startet av baron Baden-Powell, eller lord Baden-Powell som han er bedre kjent som. Hans fulle navn var Robert Stephenson Smyth Baden-Powell. Han var generalløytnant i den britiske hæren på den tiden da England hadde mange og store kolonier, og førte kriger på flere kontinenter, noe som brakte ham rundt til fjerne strøk av verden hvor han lærte mye om fremmede folk og deres land og skikker.

Han ble, blant annet, veldig opptatt av oppdragelse av unge gutter, noe som førte til at han grunnla speiderbevegelsen 1. august 1907. Da arrangerte han den første speiderleiren for gutter av alle samfunnslag. Han mente at i speideren, er alle like. Videre la han vekt på studium av naturen, og mente at lykken ikke kommer av bare å ha hell i livet, eller av personlig nytelse. Hans syn var at alle skal være tilfreds med det de har, og gjøre det beste ut av det. Det aller beste, mente han, var å dele lykke til andre mennesker, og å prøve å forlate denne verden ved å ha gjort sitt beste til å ha fått den litt bedre enn før; vær beredt til det hele livet, da har det ikke vært forgjeves.

Vi kjenner speidernes valgspråk; når lederen sier: Vær beredt, er svaret: Alltid beredt.

Lord Baden-Powells ord hadde gjenklang over nesten hele verden, også i lille Norge først på 1900-tallet.
Allerede 1. juni 1920 startet Kjelsåsspeiderne sin virksomhet. Da var det flere speidere som hadde etablert seg i Norge. Først var speiderbevegelsen bare for gutter, men allerede i 1909 ble Girl Guides; det første pikespeiderforbundet organisert i England, med Agnes Baden-Powell, lord Baden-Powells søster som leder og organisator. Jentene likte villmarkslivet, uniformen og alt som kalte på eventyrlysten. Til å begynne med gikk de sammen med guttene, men av det som ble kalt praktiske grunner, dannet de etter hvert egne tropper, for senere å gå sammen igjen.

LES OGSÅ: Søndag er det hjemmelaget tivoli i regi av Kjelsåsspeiderne, for 44. året på rad, ved Brekkedammen

Kjelsåsspeiderne før den 2. verdenskrig

Det skal ha vært overlærer Karsten Kjelberg på Kjelsås skole som startet 1. Kjelsås i 1920, men da han sluttet like etter, var gruppen nesten lagt død.

I Norsk Speidergutts blad «Speideren» fra september 1922, står det at 1. Kjelsås var stiftet med troppsfører Ewald Larsen. Ørnulf Henriksen skal også ha startet da.

I 1925 hadde Birger Pedersen fra Engveien på Grefsen fått med seg Arthur Sørensen, Birger Davidsen og Leif Øverbye som ledere for hver sine patruljer.

Det med et sted å være, er ikke alltid like lett, heller ikke for speidere, men matsalen på skolen og lysthuset på Kjelsås gård, populært kalt Soppen, ble stilt til speidernes disposisjon. Soppen var ikke særlig egnet om vinteren, men Rønningen stilte også rom til disposisjon når det ble vanskeligheter ellers.

Etter hvert fikk Falkepatruljen, hvor Leif Øverbye og Jens B. Samuelsen var med, bruke en liten hytte på eiendommen til Ole Davidsen på baksiden av de nåværende blokkene på Myrer. Her ble det bygget et speiderhus siden, hvor speiderne eier både hus og tomt fortsatt, men grunnet pengemangel, har det ikke vært mulig å vedlikeholde dette huset. Nå er det bare et lager for rekvisittene deres.

Ellers var natur- og friluftsliv speidernes varemerke da, som nå. De dro til noen av Løvenskiolds hytter i Nordmarka, til Skjærsjøen, Fredrikstad gård, Monsetangen og til Kullebunnløkka, steder som Kjelsåsspeiderne også bruker i dag.

At speiderne var aktive og hadde et veldig pågangsmot, viser dette lille klippet fra Kjelsåsspeidernes avis Sopelimen i 1933:

«Jamboree i Ungarn 1933 (jamboree er en internasjonal speiderleir, red. anm.)

Året var 1933 da noen rovere fra Kjelsås fikk en vill ide. De ville på jamboree til sommeren. I 1933 var det jamboree i Gödöllö ved Budapest i Ungarn. Så de fikk tak i en Ford ala 1926, demonterte den helt og satte den sammen igjen fra bunnen av. De laget eget spesialbygget karosseri med soveplass til de fem som skulle være med. Men å utføre dette kostet penger, så det måtte skaffes. Og med stort pågangsmot ble sponsorer skaffet og bilen ble, som de selv sa: «Ingen har noen gang sett en slik Ford. Hverken før eller senere.»

Under hele turen førte de logg som var detaljert til det minste punkt. Det var beskrevet alle mulige situasjoner og hendelser og alltid startet det med dato, dag og klokkeslett.

Etter det vi vet så hadde de en utrolig opplevelse på sin ferd gjennom seks land fra Norge til Ungarn med Forden. Til slutt kan vi nevne at etter at de hadde kommet hjem og solgt bilen så ble turen helt gratis, pluss at alle hadde igjen 20 kroner hver.»

De fem roverspeiderne som dro på tur var Ansgar Melle, Egil Svendsen. Leif Øverbye, Thorleif Amundsen og Jens Bolling, som må ha vært både kreative og eventyrlystne karer, rette eksempler på speidergutter.

Jentene kommer

Allerede høsten 1933 var troppen Kjelsås 1 av K.F.U.K. speidere stiftet med Ellen Sleness som den første troppsføreren. Troppens motto var: Tro, hjelpsom, målbevisst.

Troppen bestod av omtrent tjue jenter som var gått over fra Grefsen 1. Den første tiden holdt de til i et klasseværelse på skolen, senere fikk guttene et kjellerrom der, og delte det med jentene. Guttene skaffet bord og benker som de malte, jentene gardiner og oppheng til dem. Kontingenten var tre kroner per pike, søsken fikk moderasjon. Ellers betalte speiderne fem øre på hvert møte for å hjelpe til med økonomien, for omtrent halvparten av kontingenten gikk til forbund og krets. Speiderne holdt også utlodning, og snart kunne de skaffe seg eget flagg.

Jentene deltok på mange leire og stevner, og dro på mange turer, men etter en kretsleir i Stavern sommeren 1936, ble ledelsen i troppen enig om å trekke seg tilbake fordi troppsassistenten og hennes medhjelper skulle gå over til Norsk Speiderpikeforbund. Foreldrene ble innkalt, de ville gjerne at jentene skulle følge med over til denne speidergrenen, og etter utmelding av K.F.U.K. og innmelding i Norsk Speiderpikeforbund, ble det Norsk Speiderpikeforbund på Kjelsås.

Blåspeiderne, som var det vanlige navnet nå, hadde noen år med flytting fra det ene lokalet til det andre, men de klarte å holde bevegelsen gående helt til høsten 1941. Da ble alt speiderarbeid forbudt.

Våren 1941 hadde de holdt en avslutningsfest på Kjelsås gård og opptatt nye medlemmer, men 14. oktober måtte alt utstyr leveres inn til NS. Tyskerne var redde for organiseringer av nordmenn.

Oppstart etter krigen

Allerede 14. mai 1945 var pikespeiderne på Kjelsås samlet igjen. Nesten alle de idligere medlemmene møtte hos Sigrid Gjervig. 7. juni var troppen med de som ønsket kongen velkommen hjem, og - de stilte i speideruniform!

NS hadde solgt alle speiderdraktene de tok til filler, men oppkjøperne tok vare på dem og alle uniformene ble overlevert til tre speiderforbund igjen. Kjelsåsspeiderne fikk faktisk igjen det samme antall drakter som de hadde levert inn i 1941, og disse ble utlevert til jentene etter prøving.

Sommeren 1946 besøkte verdensspeidersjefen lady Baden-Powell og direktøren for verdenskontoret, mrs. Leigh White, Oslo, og speiderne deltok i et stort leirbål på Frognerseteren.

Guttene i 1. Kjelsås startet ikke speiding igjen før flere år etter krigen, men ellers var speiderbevegelsen i veldig vekst over hele landet i denne tiden. Den var et betydelig og viktig kulturelt innslag i Norge. Den var faktisk så viktig at speiderne gikk under egen fane og med eget flagg i 17.maitogene.

Undertegnede husker at da kronprinsesse Märthas kiste ble ført til Akershus slott etter hennes død i 1954, stod vi speiderjenter æresvakt med flagg på Festningsplassen. Det var et stort og uforglemmelig minne selv om det var veldig tungt å holde armene oppe med senket flagg mens hele den lange prosesjonen defilerte forbi.

Et eget hus

Sytti gutter gikk i eget fakkeltog fra Grefsen stadion da det nye speiderhuset i Kurveien ble innviet i 1957. Speidersjefen, Bernhard Müller, selv gammel grefsengutt, var en av mange talere. Huset var reist på dugnad, og det var gammelkarene som hadde vært drivkreftene i arbeidet. En gammel brakke ble overtatt fra leiegårds-kontoret, og ved hjelp av støtte fra flere, var speiderhuset antatt å ha en verdi på mellom 55 og 60 000 kroner.

Primus motor i arbeidet med å reise huset, var Leif Øverbye. Det hadde vært et slit som ble kronet med seier, og troppssjef Kjell Tveit holdt takketalen på vegne av speiderne.

I begynnelsen av 1960-tallet hadde speiderne også en hytte ved Tømte. Den ble også satt i stand på dugnad og mye brukt. I den samme tiden fikk jentene lov til å være i uværssalen på skolen. Speiderlivet var som før, med turer, leire, stevner og ikke minst praktisk opplæring som førstehjelp, livredning, bruk av kart og kompass med mer. I denne tiden ble jentene kalt de syngende speiderne. Edith Volla hadde med seg trekkspill og toppen spilte og sang overalt.

Sammenslåing

Samtidig med at 1. Kjelsås speidertropp var etablert i juni 1920, ble 24. Oslo etablert nær sentrum. Da Oslo kommune ble slått sammen med Aker 1. januar 1948, ble Oslo med ett mye større, og med stadig større innbyggervekst i tiårene etter sammenslåingen. I 1971 flyttet 24. Oslo speidertropp opp til Kjelsås og slo seg sammen med 1. Kjelsås, og troppen 1. Kjelsås 24. Oslo, ble dannet. I 24. Oslo var det mange ledere, og i 1. Kjelsås mange speidere, så dette må ha vært gunstig for begge troppene.

Et lite minne fra Anne Margrethe Grimsvang mangeårig speider, som til og med har vært på besøk hjemme hos lady Baden-Powell, viser speidernes ukuelige optimisme. Med 24. Oslo kom det åtte kanoer i glassfiber med denne troppen.

En dag skulle speiderne på tur til Arendal med kanoene. Vant som de var, med å få til det meste selv, regnet de med at det var greit å ta med kanoene som bagasje på toget fra Oslo Vestbanestasjon til Nerlaug for å bytte tog der til Arendal. Utrolig nok klarte de det.

I 1972 var jentene og guttene sammen på leir, og 1974 fikk meisene, de yngste av jentene lov til å samarbeide med ulvungene, de yngste av guttene. Da Norsk Speiderpikeforbund slo seg sammen med Norsk Speidergutt Forbund i 1978, ble det en felles tropp for alle, og Anne Margrethe Grimsvang som var troppsleder i denne tiden, ser ikke bort fra at det også ble et slags ekteskapsbyrå av fusjonen. Hun tror at jentene utviklet seg til å bli mye tøffere enn de hadde vært før ved å være i samme tropp som guttene.

Avisen Sopelimen hadde de også felles i mange år. Da Anne Margrethe Grimsvang var troppsleder i årene 1978 – 79, var Åsmund Vikenes en av de andre troppsførerne; og han er faktisk gruppeleder nå, han har vært kjelsåsspeider i 51 år.

Kjelsåsspeiderne i dag

Gruppeleder Åsmund Vikenes og styremedlem i gruppeledelsen Terje Tollisen skjenker kaffe og forteller til På Jakt og Vakt at Kjelsåsspeiderne teller over hundre medlemmer inklusive de over 16 år i dag. Av dem er omtrent 75 barn fra åtte til seksten år. De har til og med venteliste for å komme inn. Tredje og fjerdeklassingene er ulvunger, femte- til tiendeklassinger utgjør speidertroppen, mens de som er eldre, kalles rovere.

Aktvitetene foregår fra speider- og barnhuset i Grefsenkollveien 8 som de eier sammen med flere, i en stiftelse. Dette huset er fra 1950-tallet og også bygget på dugnad. Huset i Kurveien kan, som nevnt tidligere, bare brukes til rekvisitter. Det er problemer med kloakken i tillegg til manglede penger til vedlikehold. Speiderbevegelsen er ikke noe overskuddsforetak og har få eller ingen sponsorer. Dette er trist, og helt uforståelig, for maken til sunn og inkluderende aktivitet, skal en lete lenge etter, som Terje sier: «La barna begynne i speideren før idretten tar dem.» Selv har han vært speider fra han begynte i femte klasse. Men det er idretten som vinner på alle plan her i samfunnet, derfor uteblir nødvendige midler når det gjelder tilskudd til lokaler og vedlikehold og ønskede utvidelser.

Speiderne har få eller ingen talskvinner eller menn i vår medieverden. Med en årskontingent på 1850 kroner per speider, hvorav halvparten går til kretsen og Norges Speiderforbund, blir det lite igjen til vedlikehold av hus.

Noen speidergutter som holder på med en surring av noen stokker, forteller at de stortrives i speideren. En annen flokk kommer opprømte gående til speiderhuset; de har lage mat på bål i skogen like ved. Godt humør og godt vennskap hvor ingen er bedre enn andre og hvor de lager noe sammen, kan noe bli bedre enn det?

I speider- og barnhuset møtes Kjelsåsspeiderne en gang i uken. De er stort sett alltid ute og arbeider med pionering; å bygge noe av stokker og stein, eller som nevnt, lager mat på bål. I speideren lærer de virkelig å bli praktiske og gagns mennesker.

Internasjonalt arbeid

Foruten å være engasjert lokalt, er Kjelsåsspeiderne engasjert i internasjonalt samarbeid for å fremme demokrati i totalitære stater. De har felles sommerleirer med speidere fra Ukraina og Aserbajdsjan, planleggingsmøter om våren og evalueringsmøter om høsten. I 2008 reiste 50 speidere fra Norge til Aserbajdsjan på leir. Til sommeren planlegger 25 speidere fra hvert av disse landene å komme hit. Finansieringen her gjøres av LNU; Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner som ønsker å påvirke til demokratisk utvikling i land med totalitære regimer, med kulturutveksling av speidere i disse landene.

Kjelsåsspeidernes dag

Den første søndagen i juni hvert år, er Kjelsåsspeidernes dag. I år er det 43 år siden dagen ble arrangert første gang. Den har vært arrangert ved Sagadammen hvert år, unntatt ett år da de var i Spikersuppa i byen. Lenge før juni måned er Kjelsåsspeiderne opptatte med forberedelsene. De har til og med en avtale med Oslo kommune om at de skal tynne skogen for en del trær, og det gjør de. De frakter de avhugde trærne til tomten ved speiderhuset, for dette er materiell de bruker til karusell og andre aktiviteter ved Sagadammen. En flåte de bruker som ferje på dammen, ligger klar til bruk.

Mange andre aktiviteter blir planlagt i god tid. Alt gjør speiderne selv. I tillegg til at dagen er en fin dag å markere speiderbevegelsen på, innrømmer Åsmund Vikenes at dagen hjelper på en skranten speiderøkonomi. Med aktiviteter både lokal og internasjonalt og nært forhold til skog, mark og friluftsliv hvor alle medlemmene er like viktige, kan vi være stolte av å ha som ungdomsmiljø i historielagets nedslagsfelt.

  • Kilder: Over stokk og stein, Kjelsåsspeiderne i 75 år. Utrykt forslag til Kjelsåsspeidernes historie, utlånt av Terje Tollisen.
  • Kjelsås 1 i tekst og bilder fra 1933. Fotoalbum utlånt av Anne Margrethe Grimsvang.
  • Wikipedia.
  • Muntlige kilder, og mange takk til dere for hjelp og kildemateriell: Anne Margrethe Grimsvang, Åsmund Vikenes og Terje Tollisen

Nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...