Nordre Aker Budstikke

Nordre Aker Budstikke

Den historiske bakken:

Landets første hopprenn på plast

Skeidbakken. Foto: Groruddalen Historielag

Norge var et hoppbakkeland. Til godt utpå 1970-tallet var det hoppbakker overalt. Likevel klarte Skeidbakken å bli historisk.

Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke

Publisert:

Sist oppdatert: 20.01.2021 kl 08:16

OSLO: På det meste skal det ha vært opptil 350 bakker i Oslo, i dag er det rundt 15 - 20 igjen, og omtrent like mange hoppere. Veldig mange – og noen av de mest sentrale bakkene, lå i vårt bratte nærområde.

I de kommende ukene presenterer lokalavisa noen av disse bakkene. Først ut var Østreheimbakken - som lå noen få meter lenger sør for Skeidbakken, der var det mulig å hoppe 50 meter, men hoppeventyret i Østreheimbakken tok slutt i 1923 - her kan du lese om bakken i Nordre Aker Budstikke.

Skeidbakken

Men tilbake til Skeidbakken, og hvorfor den ble historisk, i november 1959. Da ble det nemlig for første gang arrangert hopprenn på plast i Norge. I Skeidbakken.

Men vi spoler enda litt tilbake. Som nevnt, det var hoppbakker overalt, ganske særlig i vår (bratte) del av byen. Derfor var det nok sårt for noen at storklubben Skeid ikke hadde en skikkelig bakke. Klubben hadde småbakker i Muselunden og Torshovdalen og fikk rydda en bakke og satt opp et stillas ved Tømte i Nordmarka, hvor klubben leide et rom som ble mye brukt. Men den lå så langt av lei at den var ideell for illegale renn under krigen.

Klubbens hoppere, sjølsagt hadde også Skeid hoppere, måtte reise rundt og trene i andre klubbers bakker. Hoppaktiviteten i klubben var stor. På 1930-tallet var det ikke uvanlig at 30 Skeid-gutter dro i samla flokk på hopprenn, og interessen var ikke mindre etter krigen. Til sammenligning: Sist vinter var det visstnok 19 lisensierte hoppere av begge kjønn og alle aldre - over 13 år - i hele Oslo.

Mer opptatt av hopping enn av dugnad

Hoppinteressen var mye større enn dugnadsviljen i Skeid. Derfor hadde ikke klubben en ordentlig bakke. På en eller annen måte hadde den fått tak i ei kommunal tomt i Østreheimveien på Stig, men det gikk tungt å mobilisere medlemmene til å bygge bakke der: «Storklubben Skeid faller helt gjennom hvis en skal sammenligne med de mange småklubbene som arrangerer vinterens store skirenn. Her spør ikke klubbene om noen få timer en ettermiddag, eller en søndag i blant, men tar ofte et dyktig inngrep i ferien, og tilslutningen – den er meget nær de ønskelige 100 prosent», ble det sukka i klubbavisa.

Men til tross for litt lunken dugnadsvilje, bakken sto omsider ferdig. 28. januar 1951 ble den åpna med Oslomesterskapet for gutter. 150 deltok.

Skeidbakken. Foto: GRORUDDALEN HISTORIELAG

Stupbratt

Det som er igjen av bakken i dag, er et åpent felt i skogen på venstre side av veien akkurat der du kommer inn på P-plassen i bunnen av Grefsenkleiva. Den steinsatte overgangen er godt synlig i veikanten. Feltet er så bratt som hoppbakkene var i gamle dager – kom du deg over kulen, som Skeidbakken ikke hadde – gikk det rett i dumpa. Unnarennet er så bratt at det i mange år var lagt ut et tjukt tau som gjorde det mulig å ta seg opp og ned «stupet» på sommerføre. Det er borte nå.


Kombinasjonen av manglende kul, et skremmende høyt hopp, et stupbratt unnarenn og ei slette som endte brutalt i en fjellskrent gjorde at mange opplevde bakken som skummel og skremmende.

– Adrenalinet pumpet ekstra hardt etter et hopp i Skeidbakken. Du måtte være oppmerksom hele veien, minnes Finn Geiran.

– Bare de aller tøffeste rakk å hente fram sigaretten fra bak øret og få tent den før de bøyde seg og spente løs skiene.

To populære bakker

Likevel var den sentralt beliggende bakken populær og veldig mye brukt. Forresten var det ikke bare én Skeidbakke. Det var to. De som syntes den med stillas og høyt hopp ble for skummel, kunne velge den lille bakken. Den hadde det samme bratte unnarennet som storbakken, men tilløpet var skaufart og hoppet var ikke så skremmende.

Plasthopping:

Fra tidlig1900-tall ble det gjort forsøk på å hoppe på andre underlag enn snø. Man prøvde å finne et underlag som var holdbart og glatt, men ikke så glatt at det ble umulig å holde styring på skiene. Blant det som ble brukt, var kunstis, granbar, bark, såpe, mandelskall, høy og gummi.

Den østtyske landslagstreneren Hans Renner fikk ideen om å bruke matter av PVC-tråder. De ble prøvd ut i hemmelighet, og det første testhoppet ble gjort den 31. oktober 1954. Det første offisielle plastrennet var et kretsmesterskap i Oberhof (K40) måneden etter. (Om)bbyggingen av/til plastbakker skjøt fart først på midten av 1970-tallet.

For lite plast fra DDR

Høsten 1958 hadde seinere landslagstrener Leif Solbakken fått kjøpt matter av PVC-tråder i Øst-Tyskland (DDR). Etter en befaring i Oslo-området sammen med STUI-sjef Rolf Hofmo, ble det bestemt at plastmattene skulle legges ut i Skeidbakken. Men det var ikke nok matter! Da valgte man å legge de man hadde ut i den lille bakken hvor det kunne hoppes rundt 20 meter.

– Det ble ikke hoppa mye der den høsten, sier tidligere hopper Tom Kristensen.

– Etter at OL-mesteren fra 1952, Arnfinn Bergmann, falt ganske stygt – uten å slå seg – ble det enda mindre.

Skummelt på plast

Men det virkelige historiske rennet, det ble først holdt året etter. Da ble plastmattene lagt ut i den ordentlig Skeidbakken, den store:


– Mattene ble spikra fast i ovarennet, og litt nedover i unnarennet. I resten av bakken og på sletta ble det kjørt på is fra en virksomhet på Lysaker som drev med sånt, og høy og bark og litt av hvert, forteller Kristensen.

Se her klipp fra NRK Filmavisen, 20. november 1958, klipp nummer 7.

Så ble det arrangert renn. 3000 tilskuere flokka seg rundt sletta en novembersøndag for å se de norske håpene til OL Squaw Valley 1960, som hadde treningsleir i bakken.

Det går seiglivede rykter om at den dristige storhopperen Torgeir Brandtzæg, som seinere blant annet vant Hoppuka og to olympiske bronsemedaljer i 1964, vant rennet som junior.

Det er ikke sant.

– Nei, da var jeg til sjøs, og befant meg i Amerika, sier Brandtzæg til lokalavisa.

Han debuterte på plast to år seinere, i Ørnskiöldsvik i Sverige.

– Det var ikke som i dag, det var ganske skummelt, sier han, som i sin samtid hadde ord på seg for å være fullstendig fryktløs.

– For det første var det ikke spor i tilløpet. Du måtte ha gode skiferdigheter for i det hele tatt å komme rett ned på hoppet. Og det måtte du også ha for å treffe unnarennet, jeg trur ikke plaststripa der var noe særlig mer enn fire meter brei. Utafor var det ei salig blanding av alt mulig rart, minnes Brandtzæg.

Ett renn, og olympisk treningsleir

Omtrent sånn var det også i Skeidbakken. Der var det en annen trønder, Anders Woldseth, som strakk seg aller lengst ned på issørpa. Supertalentet satte bakkerekord med 42 meter, men døde bare 25 år gammel av hjerneslag noen få uker etter det historiske rennet.

Det ble med det ene plastrennet i Skeidbakken. Etter fire uker ble plasten tatt ned og sendt til Nesttun ved Bergen. Bakken falt Men Skeidbakken levde videre noen år til.

Ulykken

6. mars 1960, under rennet som Bækkelaget sportsklubb arrangerte i sine bakker på Lambertseter og som på det meste samla 1400 gutterhoppere, raste den mellomste bakken ned. 16 hoppere ble sendt på sjukehus med bruddskader og hjernerysteser. Det var begynnelsen på slutten for skihopping som masseidrett i Norge. Eierne av de hundrevis av skranglete hoppstillasene som sto og svaia rundt omkring i hele lander, skjønte at de hadde et ansvar.

Oslo kommune fant ut at 80 av byens bakker representerte en fare, og de aller fleste ble rett og slett sagd ned. Skeidbakken ble felt i 1965. På dugnad. Hvor et par trofaste klubbmedlemmer møtte opp. De satte sluttstrek for et kort, men stolt kapittel i klubbens historie.

Kilder:

  • SA-SA-SA Skeid gjennom 100 år
  • Klart? I farta... Maridalens Venner 2014

Nøkkelord

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...