GREFSENÅSEN: Harald Grande (1927-2017) var en av mange som bygget seg små hytter i marka etter krigen. Her bodde menn og kvinner på siden av samfunnet. Flere av dem hadde gjort en innsats for landet før og etter 2. verdenskrig. Men storsamfunnet maktet ikke ta seg av dem.

På 1960-tallet ble de fleste hyttene brent ned - av Oslo kommune - men Haralds hytte, under en fjellknaus i Grefsenåsen, med utsikt nedover Årvolllia, ble ikke funnet. Den står fremdeles, takket være iherdig innsats fra flere ildsjeler.

Kulturminne

Harald bodde i hytta fra 1950-tallet, og frem til 1983. Og han var stadig tilbake etter det. Han ville ikke helt gi slipp på livet her inne i skogen.

I 2010 gikk undertegnede turen fra Grefsenkollen og inn til uteliggerhyttta i Årvollia. Den gang sammen med mannen som 50 år tidligere hadde bygget og levd i «uteliggerhytta».

«Med blå gummistøvler og en liten bag over skulderen, skritter Harald Grande over det sølete underlaget i skibakken i Grefsenkollen nord i Oslo.

Her, med utsikt over Årvoll, har han gått mange ganger før. Hver eneste dag gikk mannen, som i dag er 83 år, fra uteliggerhytta oppe i lia, til arbeidsplassen på Akers mekaniske verksted.»

Harald gikk hele veien til Oslo sentrum hver morgen, og tilbake igjen om kvelden. Harald, som var i Tysklandsbrigaden etter krigen, likte folkemengder svært dårlig. Dermed var trikk og buss uaktuelt.

I 2010 ble hytta utpekt til kulturminne, og fikk et eget skilt som forteller litt av historien til Harald Grande - og de mange mennene som bodde og levde slik som ham i tiårene etter andre verdenskrig. Pådriver var skogoppsynsmann i kommunen, Håvard Pedersen.

Harald Grande fikk selv avduket skiltet ved den gamle hytta si i 2010, og fikk slik kanskje oppleve en slags oppreisning, før han døde 13. april 2017, 90 år gammel, på hjemtraktene sine i Namdalen.

Se bilder fra turen i 2010 her:

Restaurert

Fredag 10. mai 2019 var det offisiell markering av at uteliggerhytta til Harald i Grefsenåsen er blitt restaurert.

En dugnadsgruppe ledet av Håvard Pedersen har restaurert hytta, på initiativ fra Historielaget Grefsen, Kjelsås, Nydalen, som bevilget de første 10.000 kronene til arbeidet, da de tildelte Pedersen sin kulturvernpris.

Siden har Groruddalen historielag, Lillomarkas Venner og Sparebankstiftelsen gitt mer penger, og totalt 80.125 kroner har gått med til jobben med å sikre hytta, og løfte fram en mørk og lite dokumentert del av etterkrigshistorien vår.

Pedersen har i over ti år formidlet historien om uteliggerne i Oslo til mange hundre osloborgere - gamle som unge. I hytta er det hengt opp en plakat om Harald Grandes liv, med tekst og bilder. Hytta er et turmål med gjestebok og effekter som forteller historien. I dag fremstår den slik den var da Harald selv bodde her, ifølge Pedersen.

Lite kjent del av historien

– Det er spesielt å stå her i dag, med så mange mennesker, ved hytta som kommunen ikke fant, sa klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V), i sin tale.

– Det setter ting i perspektiv. Og vi kan lære av hvordan vi behandler bostedsløse og dem som ikke er ønsket i dag, la han til.

Det bodde folk på denne måten mange steder i Oslo i tiårene etter krigen. Haralds hytte er den eneste som står igjen.

– Jeg tror vi er nødt til å se det selv, for å kunne skjønne hvordan det var.

Her bodde Harald, uten strøm og vann. På de smale og bratte stiene gikk han til og fra jobb hver eneste dag, hele året. Men han ønsket det selv.

– Og det er ekstra sterkt å stå inne i hytta og se med egne øyne.

Det er en lite dokumentert del av historien, og nettopp derfor er Haralds historie viktig å ta vare på, for å bevare kunnskapen om denne kulturen som eksisterte, parallellt med storsamfunnet, inne i skogen.

Parallellsamfunn

Ordfører Marianne Borgen, som vokste opp på Veitvet, husker selv hyttene som lå på Kolås i Groruddalen da hun var barn. Hyttene, og de som bodde der, var spennende å oppsøke for barna. Men foreldrene ønsket ikke at de skulle gå dit.

– Harald var en fyr som valgte å leve her. Men helt på siden av samfunnet var han ikke. Han var i jobb på Akers Mek. Han var kunnskapsrik og satt på biblioteket og leste og lærte seg nye ting.

– Bevaringen av Haralds hytte - eller Haralds bolig, som det jo var, og som det står på skiltet - gjør at denne delen av historien kan bringes videre til Oslos innbyggere, og fremtidige innbyggere, sa Borgen.

– Det minner oss på at vi må ta vare på hverandre, og respektere hverandre, selv om vi lever forskjellige liv.

– Jeg vokste opp med disse hyttene, og med folka som bodde i dem. Det var Svarta, Ørreten, Ørret-Ragna, Heksa og Liket. Men de var ikke farlige. Mens vi bodde i nybyggerområdene der nede, bodde de her oppe i hytter i skauen. Vi hadde ikke uttrykket parallellsamfunn den gangen, men det var det var, sier Håvard Pedersen.

Sterke inntrykk

Selv møtte han Harald første gang på 80-tallet. Håvard kom inn i hytta, og der lå Harald Grande på senga og leste Norges lover. Han hadde arvet en tomt i Namdalen, der han var fra, og ville vite hvilke rettigheter han hadde.

Også Hanna Geiran, riksantikvaren som bor på Grefsen selv, ble kjent med Haralds hytte gjennom egne barn, som hadde vært på tur dit sammen med Håvard Pedersen.

– Historien hans gjorde voldsomt inntrykk, sier Geirann, og legger til at Riksantikvarens oppgave ikke bare er å verne store, flotte bygninger.

– Det er å jobbe for å fortelle menneskers historie. Haralds hytte er vitnesbyrdet om en veldig spesiell mann, og et veldig spesielt sted - en liten hytte i Grefsenåsen.

Og den delen av Norgeshistorien den representerer, gjør den unik.

– Denne hytta er større enn seg selv, sier Geiran.

Vennskapet

Men selv med celebert besøk der oppe i skogen, var hedersgjesten likevel en vanlig dame fra Kjelsåsveien. Selv om mange har lagt ned mye arbeid i å verne og restaurere hytta, er det Førydis Hauge vi kan takke for at Haralds historie ble kjent.

Som 15-åring var hun på tur med hunden sin i Grefsenåsen, da hun møtte på Ivar. Han bodde i mange år sammen med Harald i hytta. Ivar var autist, kleptoman og Harald ble som en forsørger for mannen.

Da Ivar traff Frøydis trengte han hjelp til å bære noe varer inn til hytta. 15-åringen ble ikke så engstelig, hun hadde med seg hund, og tilbød seg å hjelpe. Det var slik hun traff Harald, og det som skulle bli et 48 år langt vennskap.

– Foreldrene mine var åpne og utadvente mennesker, og det var en selvfølge at vi skulle hjelpe. Harald kom til oss for å få et bad, klær og mat. Vi var aldri flaue over å ha kontakt med ham, sier Frøydis.

I starten slet Harald med angst. Han var sky, og han var stort sett full når han kom til familien i Kjelsåsveien, forteller Frøydis. Da han kom tilbake til Grefsenåsen på 90-tallet, etter noen år i Namdalen, og Frøydis var alene med to barn, gikk Harald inn i rollen som bestefar. Han var ikke lenger full, og ville hjelpe alenemoren. Han spanderte julemiddag.

– Han var en ærlig og redelig mann, og han var smart. Fra at det var jeg som hjalp ham da vi ble kjent, hjalp han meg senere i livet. Slik jevnet det seg ut.

Oppreisning

– Hva tror du Harald ville ha syntes om den oppmerksomheten han, og uteliggerkulturen, får nå?

– Jeg føler han med dette får en slags oppreisning, som et verdig menneske på lik linje med andre. Jeg vet han syntes det var trist å ikke bli akseptert, og at folk var redd for ham, som uteligger. Heldigvis fikk han oppleve at uteliggerne ble gjort stas på, og han hadde gode år på slutten av livet. Han døde som en lykkelig mann, sier Frøydis.

Historien om Harald spredte seg til hjemtraktene, og i begravelsen hans møtte ordføreren i Namdalen opp, og Namdalsavisa lagde en seks siders reportasje, forteller hun.

Om Haralds hytte

Harald Grande bodde i hytta si fra 1954 til et stykke utpå 1980-tallet. Han gikk opp og ned til jobben på Akers mekaniske verksted, og var ofte innom biblioteket på vei hjem.

Haralds hytte er et skur på omkring 12 kvadratmeter. Den består av ett rom med en madrass, er uisolert og uten ovn. Kjøkkenet hadde Harald under en heller - et sted der fjellet henger over plassen der hytta står.

Haralds få gjenstander er fremdeles å finne i og omkring hytta. Oslo kommune ved Bymiljøetaten har satt opp skilt ved hytta. Håvard Pedersen (tidligere skogoppsynsmann) har i mange år formidlet historien om hytta og uteliggerne til skolebarn i distriktet.

Uteliggerne i Grefsenåsen

I Grefsenåsen var det mange slike hytter. Det var stor boligmangel i etterkrigstiden, og mange hadde opplevelser fra krigen som gjorde at de ikke greide å ta del i samfunnet.

Hyttene var svært enkle, i dag ville vi kalt dem små skur. Etter et «fylleslag» i 1963-64 fikk kommunen det argumentet de trengte for å fjerne uteliggerhyttene. Hyttene ble brent ned, og fra den ene dagen til de andre hadde uteliggerne ikke noe sted å bo. Man vet ikke hva som skjedde med dem som fikk hyttene sine brent ned. (Kilde: Riksantikvaren.)

Se bilder av hytta, og fra arrangementet, øverst på siden!

Nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke

Få ukens nyheter oppsummert i et nyhetsbrev fra Nordre Aker Budstikke. Det er gratis, og du melder deg på her!